I dag var jeg hos jordmor igjen som nevnt i forrige innlegg og der fikk jeg påvist et par ting som jeg kanskje ikke var helt forberedt på.
Vekten, som jeg hadde håpet hadde snudd nå, står på stedet hvil. Absolutt ingen endring, og det har det ikke vært siden uke 21 heller. Jeg har nå gått ned 7kg, og selv om livmor, morkake, navlestreng, fostervann, ekstra blod i omløpet og baby veier sitt og stadig øker, så skjer det ingenting med vekta. Man sier at ved termin så veier man ca 12 kg mer enn før svangerskapet, men her ser jeg ut til å gå ned mens resten går opp slik at vekten har stoppet. Det er fortsatt ingen fare med det, men det er jo litt mistenksomt allikevel for min del.
Baby har snudd seg med hodet godt nedi bekkenet, og det mistenkes at han har festet seg allerede. Han er riktignok ganske liten enda og kan smette ut igjen, men det kan også tenkes at han er og forblir slik fram til fødsel. Når hodet fester seg har jo ingenting med når fødsel starter, men det gir et tegn til at han er klar eller gjør seg klar til å bli født, så jeg håper at han forbli i magen en stund til. Kommer jeg meg til uke 37 så er ingenting bedre enn det. Da er han jo fullvokst og utviklet nok til å både puste selv og drikke morsmelk selv.
Så forbli der inne i 7 uker til, lille gutt, det er for tidlig enda.
Ellers så fikk vi vite at jeg har lavt blodtrykk, men fortsatt akseptabelt og det samme gjelder blodprosenten min. Det er lavt, og på grensen til å måtte ta noen tiltak som jerntilskudd, men ikke så lavt at vasellampene blinker helt enda. Så det er mye som ligger i grenseland nå. Også symfysemålet ligger helt nederst på det grønne feltet, men siden det fortsatt følger en jevn kurve så er det greit.
Jeg har hatt mye ryggsmerter og ligamentsmerter i den siste uken og ligamentsmertene kommer av stillingen til guttungen. Han ligger som en bue mot venstresiden min, akkurat der jeg har vondt så det er livmor som strekkes for fult som skyldes at jeg har vondt nå. Ryggsmertene kan indikere at jeg har bekkenlåsning og ikke bekkenløsning som antatt og om det blir verre så må jeg oppsøke kiropraktor. Ikke noe jeg har lyst til med andre ord, men om bekkenet er låst i ryggen så er det jo selvsagt bedre å få knekket det opp enn å være hemmet i bevegelsene mine. Jeg har jo også en fireåring å ta meg av, så bevegelse i det hele tatt er kritisk for meg å få til, men jeg tror allikevel jeg har gjort rett i å ikke løfte han så mye.
Ellers så ble det mye papirarbeid å snakke om hos jordmor i dag, med farskapspapirer og stønader så der er det ikke så mye å oppdatere om, men det vil nok bli noe krangling med nav og diverse andre kontorer i nærmeste framtid tror jeg.
Jeg skal også begynne å gå til ei helsesøster straks for å forberede meg på en mulig barseldepresjon. Jeg håper selvsagt at jeg slipper unna den faenskapen der, men siden jeg er mer utsatt for å få det så er det greit å være førevar.
tirsdag 22. oktober 2013
29 + 4
Begynner å bli en stund igjen siden jeg har oppdatert her og det er ikke stort å melde om. I morgen skal jeg tilbake til jordmor for en vanlig sjekk og jeg er veldig spent på vekta. Jeg tror den endelig har begynt å snu, men jeg aner virkelig ikke.
Kvalmen begynner endelig å slippe taket og det var på høytid! Den er ikke borte enda, men nå har jeg fler og fler gode dager med både matlyst og ingen oppkast. Jeg spiser mer enn jeg har gjort og jeg har perioder med mer energi. Dessverre så vet jeg å utnytte energien og gjør kanskje litt mer enn kroppen har lyst til, for neste dag så får jeg som regel svi for det med låst bekken og utmattelse.
De siste to dagene har vært helt grusomme med tanke på bekkenet. Baby har ligget så lavt at jeg føler at han skal falle ut når som helst og det presser på ligamentene som strekkes så langt det går. Det begynner å bli tungt og det er egentlig litt rart å tenke på, for når gravide sier de begynner å kjenne tyngde så forestiller man jo seg svære mager og strekkmerker, men her lar magen vente på seg. Det er absolutt like tungt å gå gravid med liten mage som det er å gå rundt å vagge med svær gravidmage!
Kvalmen begynner endelig å slippe taket og det var på høytid! Den er ikke borte enda, men nå har jeg fler og fler gode dager med både matlyst og ingen oppkast. Jeg spiser mer enn jeg har gjort og jeg har perioder med mer energi. Dessverre så vet jeg å utnytte energien og gjør kanskje litt mer enn kroppen har lyst til, for neste dag så får jeg som regel svi for det med låst bekken og utmattelse.
De siste to dagene har vært helt grusomme med tanke på bekkenet. Baby har ligget så lavt at jeg føler at han skal falle ut når som helst og det presser på ligamentene som strekkes så langt det går. Det begynner å bli tungt og det er egentlig litt rart å tenke på, for når gravide sier de begynner å kjenne tyngde så forestiller man jo seg svære mager og strekkmerker, men her lar magen vente på seg. Det er absolutt like tungt å gå gravid med liten mage som det er å gå rundt å vagge med svær gravidmage!
Magebilde 29+1
Det er ikke vanskelig å forstå at mange ikke tror jeg er gravid i det hele tatt, til tross for å være i 3. trimester, men det skal sies at magen er og føles større ut om kvelden eller når jeg sitter. Den ser også større ut med klær, men allikevel så er det jo ikke den standard gravidmagen man forestiller seg i uke 29.
I morgen skal symfysen måles og jeg er også spent på hvordan den ligger an da den lå veldig lavt sist gang jeg var hos jordmor som er 4 uker siden.
tirsdag 8. oktober 2013
27+5 innleggelse?
Da har jeg vært hos overlegen ved sykehuset vedrørende min uvi og problemer med antibiotika.
Han er en ganske krass lege, men han kunne virkelig det han drev med.
Etter en kort samtale om problemet så var det ul. Jeg fikk ikke sett skjermen fra der jeg lå, men pappan fikk sett en stor og sprell levende krabat. Jeg hadde vært litt urolig før jeg dro til timen fordi det hadde vært lite liv i dag, så det at jeg fikk en uventet ul roet en nervøs mamma. Alt var helt fint og alt var normalt.
Så var det opp på gynekologstolen som alltid er like koselig..
Han ville sjekke urinrøret og generelt i underlovet. Der så alt fint ut og jeg har ingen åpning eller er i fare for fødsel i nærmestee framtid slik jeg tolket det ihvertfall.
Det han kunne konstantere med er at problemet mitt ligger ikke i UVIen, men østrogenmangel. Slik som en 60 år gammel dame, sa han.
Det er ikke uvanlig i det hele tatt og så snart jeg får i gang eggløsning og syklusen igjen etter fødsel så ville dette rette på seg selv. I verstefall kunne jeg få urinlekasje, men det er heldigvis ikke et problem enda. Bank i bordet.
Legen ble derimot ganske irritert på fastlegen min for å ha gang på gang gitt meg antibiotika. Dette løser ikke dette problemet og når jeg blir så dårlig som jeg blir av det, så er det null hensikt med det. Så han skulle sende ned et brev til fastlegen min med streng beskjed om å IKKE gi meg mer antibiotika.
Så nå skal jeg bare forebygge UVIen med vitamin C og væske, og la dette gå sin gang.
Innleggelse for å få antibiotika ble derfor ikke et tema lengre og ingenting mer vil skje med denne saken.
Jeg visste jo at legen min var en tufs, men at han tok såpass lett på ting ante jeg ikke. Om det hadde vært mulig så skulle jeg byttet fastlege, men i en liten by så er leger vanskelig å finne. Gode leger vet jeg ikke om eksisterer en gang her.
Men nå fikk jeg endelig et tilfredsstillende svar på de største problemene mine og jeg håper å få litt fred nå så jeg kan nyte det som er igjen av svangerskapet.
Han er en ganske krass lege, men han kunne virkelig det han drev med.
Etter en kort samtale om problemet så var det ul. Jeg fikk ikke sett skjermen fra der jeg lå, men pappan fikk sett en stor og sprell levende krabat. Jeg hadde vært litt urolig før jeg dro til timen fordi det hadde vært lite liv i dag, så det at jeg fikk en uventet ul roet en nervøs mamma. Alt var helt fint og alt var normalt.
Så var det opp på gynekologstolen som alltid er like koselig..
Han ville sjekke urinrøret og generelt i underlovet. Der så alt fint ut og jeg har ingen åpning eller er i fare for fødsel i nærmestee framtid slik jeg tolket det ihvertfall.
Det han kunne konstantere med er at problemet mitt ligger ikke i UVIen, men østrogenmangel. Slik som en 60 år gammel dame, sa han.
Det er ikke uvanlig i det hele tatt og så snart jeg får i gang eggløsning og syklusen igjen etter fødsel så ville dette rette på seg selv. I verstefall kunne jeg få urinlekasje, men det er heldigvis ikke et problem enda. Bank i bordet.
Legen ble derimot ganske irritert på fastlegen min for å ha gang på gang gitt meg antibiotika. Dette løser ikke dette problemet og når jeg blir så dårlig som jeg blir av det, så er det null hensikt med det. Så han skulle sende ned et brev til fastlegen min med streng beskjed om å IKKE gi meg mer antibiotika.
Så nå skal jeg bare forebygge UVIen med vitamin C og væske, og la dette gå sin gang.
Innleggelse for å få antibiotika ble derfor ikke et tema lengre og ingenting mer vil skje med denne saken.
Jeg visste jo at legen min var en tufs, men at han tok såpass lett på ting ante jeg ikke. Om det hadde vært mulig så skulle jeg byttet fastlege, men i en liten by så er leger vanskelig å finne. Gode leger vet jeg ikke om eksisterer en gang her.
Men nå fikk jeg endelig et tilfredsstillende svar på de største problemene mine og jeg håper å få litt fred nå så jeg kan nyte det som er igjen av svangerskapet.
27 + 4 Ultralyd av bukorganer
Så var dagen for ultralyd av bukorganer kommet og gått.
Jeg har skrevet et innlegg tidligere om hvorfor jeg skulle ha denne undersøkelsen, men for å oppsummere;
Jeg har siden tidlig i svangerskapet fått anfall med intense magesmerter, og etterhvert som ukene gikk begynte disse anfallene å bli verre og de varte lengre. Smerten gir deg et dødsønske og er mye verre enn barnefødsel. Jeg har generelt en ganske høy terskel for smerte, men denne greide ikke en gang jeg å overse.
Jeg havnet på legevakten 2 ganger pga disse smertene, men ingen leger ville høre på meg når jeg sa det mest sannsynlig er gallestein. Det skulle gå nesten 2 måneder før jeg endelig fikk gnålet meg til en ultralyd, og det var denne jeg var til i dag.
Legene har kommet med mange rare utsagn slik som "Du er ikke feit nok til å få gallestein" og "Dette er bare luftsmerter", så i dag følte jeg bare for å vise de mine to lengste fingre og be de om å ta en ferietur til et varmere strøk enn Syden.
Det ble påvist utallige mange små gallesteiner i galleblæren min, og de fylte halve blæren. Ikke rart det plutselig hjalp å leve strengere med et kosthold som er anbefalt for de med gallestein. Det er jo nettopp det jeg har!
Heldigvis hadde jeg flaks i uflaksen og disse steinene er små nok til å kanskje passere seg med tiden uten operasjon, og om jeg lever med et godt nok kosthold så skal jeg ikke få flere anfall heller, men man vet jo aldri og stålsetter meg for et par nye anfall i fremtiden før det hele er over.
I morgen, 27+5, skal jeg inn på sykehuset igjen for en samtale om jeg skal bli innlagt eller ikke. Jeg trenger antibiotika for en stygg UVI jeg ikke blir kvitt. De antibiotikaene jeg kan ta i tablettform er jeg resistent mot eller tåler ikke, så nå håper jeg på å få en annen type intravenøst og jeg ber til hvem enn som tar imot bønner om at jeg ikke blir dårlig av den jeg evt får. og at jeg blir kvitt plagene mine nå slik at jeg kan begynne å nyte det lille som er igjen av svangerskapet.
lørdag 5. oktober 2013
27 + 2 ang UVI
Slik jeg skrev i forrige innlegg så vil jeg ta opp saken min om UVI og hvordan helsevesenet jobber i denne byen.
Helt fra begynnelsen av svangerskapet har jeg hatt UVI, og jeg visste det kom til å skje da jeg slet veldig med dette når jeg var gravid med førstemann, men fordi legen min ga opp saken min og behandlingen den gang så ville jeg prøve å bli kvitt den på egenhånd før jeg kontaktet hjelp.
Ukene gikk og en dag turte jeg ikke å utsette det mer, jeg ville ha antibiotika.
Jeg var rundt 12 uker gravid en plass når jeg først dukket opp på laboratoriet ved legesentret og sa jeg hadde en UVI, noe som en urinprøve beviste.
Jeg fikk utskrevet Selexid, noe jeg mente å huske ikke tok UVIen ved forrige svangerskap, men jeg husket ikke hva grunnen var annet enn at jeg ble veldig kvalm av den. Så jeg tok den slik jeg skulle til jeg ikke greide å slutte å kaste opp. Jeg avsluttet kuren og tok igjen kontakt med legesenteret.
Jeg sendte inn ny urinprøve som viste at jeg fortsatt hadde urinveisinfeksjon.
Sykepleieren mente jeg var resistent mot selexid og det var derfor den ikke hadde fungert på meg før, og heller ikke denne gangen. Jeg ble da satt på furadantin, denne gangen trodde jeg det ville ta den, men etter et par dager så begynte jeg å kaste opp så ofte at jeg kastet opp blod. Jeg hadde ingen energi igjen og det å stå oppreist var bare å utelukke.
Jeg avsluttet kuren og dro til legesenteret igjen. Ny urin påviste fortsatt UVI og prøven ble sendt til dyrking, men ny antibiotika ble ikke skrevet ut i påvent av resultatet av dyrkingen.
Det gikk flere uker gikk og da jeg havnet hos legen med intense magesmerter i uke 24-25 testet legen min urinen min selv og gikk over resultatene fra forrige dyrking. Han var enig i at jeg var resistent mot selexid, men satte meg på furadantin igjen. Jeg visste ikke at dette var det han skrev ut til meg før jeg allerede var på apoteket for å ta den ut, så jeg fikk ikke protestert mens jeg var inne på legekontoret.
Jeg møtte dog på en annen lege jeg møtte på legevakten ei ukes tid førut like utenfor legesenteret og hun spurte om hvordan det gikk med meg. Så jeg fikk drøftet det litt med henne der ute og jeg protesterte litt om hvorfor han hadde skrevet ut furadantin igjen til meg når jeg ble så dårlig sist, men hun sa at jeg bare måtte prøve igjen om det var det han mente jeg måtte ha.
Så begynte jeg på kuren på nytt, selv om jeg visste som lå i vente.
Jeg rakk å bruke den i 2 dager før jeg kastet opp blod igjen og hadde et enormt ubehag i lungene (furadantin kan skape væske i lungene). Samme dag som blodet kom opp så kontaktet jeg legesenteret igjen og jeg ble oppringt av en sekretær som hadde snakket med legen min. Fordi det var fersk blod så ville de ikke ha meg inn, det var ingenting å bry seg om når det bare var snakk om et blødende sår i spiserøret. Jeg fikk beskjed om å fortsette på kuren og om det skjedde igjen så skulle jeg avslutte og kontakte de på nytt. Det gikk knapt en dag før jeg fikk nok. Jeg slet med å puste skikkelig og med null energi og konstant kvalme så avsluttet jeg å ba om ny time.
Det tok litt tid før legen giddet å ta meg inn igjen, og på den tiden hadde jeg bestemt meg for at jeg ville innlegges å få antibiotika intravenøst.
Når man er gravid så er det kun disse to typene antibiotika man trygt kan ta, og jeg så ingen annen utvei enn å bli innlagt.
Legen tok meg omsider inn og jeg forklarte hvor dårlig jeg blir av disse to typene, og at jeg ville legges inn på sykehuset. Legen min giddet jo selvsagt ikke å høre på dette, og jeg måtte igjen bevise at jeg faktisk hadde UVI. Nå var urinprøven så dårlig at den fikk fult utslag på infeksjon ved stikkprøve og jeg hadde oppriktig vondt, ikke bare når jeg tisset, men også ellers.
Han ville skrive ut en annen type antibiotika for meg, men siden jeg ikke visste om noen annen type jeg kunne ta trygt, så måtte jeg spørre han om jeg egentlig kunne ta denne nå som jeg var gravid. Og det var ren flaks at jeg faktisk spurte, for dette måtte han sjekke opp på nettet og det viste seg at nei, denne kunne jeg IKKE ta mens jeg var gravid.
Han måtte ringe opp en mikrobiolog ved et annet sykehus å forhøre seg om hva han mente, og jeg ble sendt ut på venterommet mens han snakket med både sykehuset her i byen og med mikrobiologen, så hva som ble drøftet vet jeg ikke.
Jeg fikk omsider komme inn igjen og han kunne fortelle at mikrobiologen hadde bekreftet at nei, denne skulle jeg ikke ta!
Legen min sa derfor at han skulle skrive ut Selexid til meg, og da satte jeg meg på bakbeina. Jeg krangler sjeldent med leger, men herlig helt.. nå hadde jeg bevist 2 ganger at jeg ER resistent mot denne typen og den har null effekt på meg. Legen prøvde å fortelle meg at neida, jeg er ikke resistent allikevel.
Jeg kunne se at jeg gjorde han fortvilet også, for han visste jo ikke om noe annet han kunne gi meg, så han pustet oppgitt og spurte hva jeg ville da.
Jeg var jo usikker på om det var noe jeg ikke visste om her, så jeg spurte han ut om hva de på sykehuset ville gi meg dersom jeg ble innlagt, og det var to typer jeg kunne få der. Jeg har ikke prøvd disse før og han sa at de var temmelig sterke i forhold til slikt som selexid, men han mente at de var trygge å bruke mens jeg var gravid.
Jeg sa at jeg heller ville prøve noe nytt enn å gå tilbake til noe jeg vet ikke fungerer på meg, og han sa ikke noe før han satte seg ned å begynte å skrive et brev til sykehuset.
Han sa at jeg skulle levere det til sykehuset og han kom til å ringe opp dit for å si at jeg kom inn og skulle være på en Ø.liste.
Fordi jeg ikke var sikker på om jeg ville bli innlagt der og da eller om det bare var en undersøkelse, så måtte jeg vente til påfølgende morgen med å dra inn. Jeg måtte finne barnevakt til sønnen min og ordne alt dette først, men vi dro så tidlig som det lot seg gjøre neste dag.
Vi møtte opp på avdelingen og jeg leverte inn brevet. Jeg ble spurt om jeg egentlig var på Ø.listen, og jeg fortalte hva legen hadde sagt om at han skulle ha ringt inn dagen i forveien. De bak skranken kunne ikke finne meg noen plass i systemet deres og det ble ringt rundt hele sykehuset for å finne ut om jeg sto oppført noen plass, men neida. Legen min hadde IKKE ringt opp dit og bare brevet jeg kom med var ikke nok til å få en time der og da, så jeg ble bedt om å dra hjem å vente på et brev i posten hvor de skulle gi meg en ny vanlig time.
Jeg vet ikke om jeg var lettet eller skuffet, men blid var jeg ikke. Legen min er og forblir en tufs.
Senere samme dag så ble jeg oppringt av den avdelingen på sykehuset igjen og ble fortalt at jeg hadde fått time, men pga helg så visste de ikke om brevet ville komme frem i tide og ville forsikre meg om at jeg visste om timen isåfall om brevet ikke skulle være fremme før da.
Så jeg fikk time den 8. oktober, og heldigvis er det ikke så veldig lenge å vente og jeg håper denne legen forstår meg og gidder å høre på meg. Om jeg blir sendt hjem igjen uten å ha fått hjelp så vet jeg ikke hva mer jeg kan gjøre.. Dette er isåfall en helt grusom by å bo i når det gjelder helsevesen. Det er helt sykt hvor vanskelig det er å få hjelp her og om jeg faktisk var døden nær så føler jeg ikke at jeg kan stole nok på de til å faktisk redde meg.
Vet de egentlig hvor farlig det er å være gravid med UVI? Det ser ikke slik ut.. Men nå får jeg bare håpe antibiotikaen hjelper dersom jeg blir innlagt og at dette ikke er nok en bomtur.
Jeg har ikke ord en gang for hvor lei jeg er nå, og jeg har ikke hatt ett minutt hvor jeg har nytet dette svangerskapet pga komplikasjonene og plagene. Psyken er såpass dårlig at jeg også har fått ny psykolog via jordmortjeneste nå, sammen med helsesøster, så utmattelse er bare forordet.
Helt fra begynnelsen av svangerskapet har jeg hatt UVI, og jeg visste det kom til å skje da jeg slet veldig med dette når jeg var gravid med førstemann, men fordi legen min ga opp saken min og behandlingen den gang så ville jeg prøve å bli kvitt den på egenhånd før jeg kontaktet hjelp.
Ukene gikk og en dag turte jeg ikke å utsette det mer, jeg ville ha antibiotika.
Jeg var rundt 12 uker gravid en plass når jeg først dukket opp på laboratoriet ved legesentret og sa jeg hadde en UVI, noe som en urinprøve beviste.
Jeg fikk utskrevet Selexid, noe jeg mente å huske ikke tok UVIen ved forrige svangerskap, men jeg husket ikke hva grunnen var annet enn at jeg ble veldig kvalm av den. Så jeg tok den slik jeg skulle til jeg ikke greide å slutte å kaste opp. Jeg avsluttet kuren og tok igjen kontakt med legesenteret.
Jeg sendte inn ny urinprøve som viste at jeg fortsatt hadde urinveisinfeksjon.
Sykepleieren mente jeg var resistent mot selexid og det var derfor den ikke hadde fungert på meg før, og heller ikke denne gangen. Jeg ble da satt på furadantin, denne gangen trodde jeg det ville ta den, men etter et par dager så begynte jeg å kaste opp så ofte at jeg kastet opp blod. Jeg hadde ingen energi igjen og det å stå oppreist var bare å utelukke.
Jeg avsluttet kuren og dro til legesenteret igjen. Ny urin påviste fortsatt UVI og prøven ble sendt til dyrking, men ny antibiotika ble ikke skrevet ut i påvent av resultatet av dyrkingen.
Det gikk flere uker gikk og da jeg havnet hos legen med intense magesmerter i uke 24-25 testet legen min urinen min selv og gikk over resultatene fra forrige dyrking. Han var enig i at jeg var resistent mot selexid, men satte meg på furadantin igjen. Jeg visste ikke at dette var det han skrev ut til meg før jeg allerede var på apoteket for å ta den ut, så jeg fikk ikke protestert mens jeg var inne på legekontoret.
Jeg møtte dog på en annen lege jeg møtte på legevakten ei ukes tid førut like utenfor legesenteret og hun spurte om hvordan det gikk med meg. Så jeg fikk drøftet det litt med henne der ute og jeg protesterte litt om hvorfor han hadde skrevet ut furadantin igjen til meg når jeg ble så dårlig sist, men hun sa at jeg bare måtte prøve igjen om det var det han mente jeg måtte ha.
Så begynte jeg på kuren på nytt, selv om jeg visste som lå i vente.
Jeg rakk å bruke den i 2 dager før jeg kastet opp blod igjen og hadde et enormt ubehag i lungene (furadantin kan skape væske i lungene). Samme dag som blodet kom opp så kontaktet jeg legesenteret igjen og jeg ble oppringt av en sekretær som hadde snakket med legen min. Fordi det var fersk blod så ville de ikke ha meg inn, det var ingenting å bry seg om når det bare var snakk om et blødende sår i spiserøret. Jeg fikk beskjed om å fortsette på kuren og om det skjedde igjen så skulle jeg avslutte og kontakte de på nytt. Det gikk knapt en dag før jeg fikk nok. Jeg slet med å puste skikkelig og med null energi og konstant kvalme så avsluttet jeg å ba om ny time.
Det tok litt tid før legen giddet å ta meg inn igjen, og på den tiden hadde jeg bestemt meg for at jeg ville innlegges å få antibiotika intravenøst.
Når man er gravid så er det kun disse to typene antibiotika man trygt kan ta, og jeg så ingen annen utvei enn å bli innlagt.
Legen tok meg omsider inn og jeg forklarte hvor dårlig jeg blir av disse to typene, og at jeg ville legges inn på sykehuset. Legen min giddet jo selvsagt ikke å høre på dette, og jeg måtte igjen bevise at jeg faktisk hadde UVI. Nå var urinprøven så dårlig at den fikk fult utslag på infeksjon ved stikkprøve og jeg hadde oppriktig vondt, ikke bare når jeg tisset, men også ellers.
Han ville skrive ut en annen type antibiotika for meg, men siden jeg ikke visste om noen annen type jeg kunne ta trygt, så måtte jeg spørre han om jeg egentlig kunne ta denne nå som jeg var gravid. Og det var ren flaks at jeg faktisk spurte, for dette måtte han sjekke opp på nettet og det viste seg at nei, denne kunne jeg IKKE ta mens jeg var gravid.
Han måtte ringe opp en mikrobiolog ved et annet sykehus å forhøre seg om hva han mente, og jeg ble sendt ut på venterommet mens han snakket med både sykehuset her i byen og med mikrobiologen, så hva som ble drøftet vet jeg ikke.
Jeg fikk omsider komme inn igjen og han kunne fortelle at mikrobiologen hadde bekreftet at nei, denne skulle jeg ikke ta!
Legen min sa derfor at han skulle skrive ut Selexid til meg, og da satte jeg meg på bakbeina. Jeg krangler sjeldent med leger, men herlig helt.. nå hadde jeg bevist 2 ganger at jeg ER resistent mot denne typen og den har null effekt på meg. Legen prøvde å fortelle meg at neida, jeg er ikke resistent allikevel.
Jeg kunne se at jeg gjorde han fortvilet også, for han visste jo ikke om noe annet han kunne gi meg, så han pustet oppgitt og spurte hva jeg ville da.
Jeg var jo usikker på om det var noe jeg ikke visste om her, så jeg spurte han ut om hva de på sykehuset ville gi meg dersom jeg ble innlagt, og det var to typer jeg kunne få der. Jeg har ikke prøvd disse før og han sa at de var temmelig sterke i forhold til slikt som selexid, men han mente at de var trygge å bruke mens jeg var gravid.
Jeg sa at jeg heller ville prøve noe nytt enn å gå tilbake til noe jeg vet ikke fungerer på meg, og han sa ikke noe før han satte seg ned å begynte å skrive et brev til sykehuset.
Han sa at jeg skulle levere det til sykehuset og han kom til å ringe opp dit for å si at jeg kom inn og skulle være på en Ø.liste.
Fordi jeg ikke var sikker på om jeg ville bli innlagt der og da eller om det bare var en undersøkelse, så måtte jeg vente til påfølgende morgen med å dra inn. Jeg måtte finne barnevakt til sønnen min og ordne alt dette først, men vi dro så tidlig som det lot seg gjøre neste dag.
Vi møtte opp på avdelingen og jeg leverte inn brevet. Jeg ble spurt om jeg egentlig var på Ø.listen, og jeg fortalte hva legen hadde sagt om at han skulle ha ringt inn dagen i forveien. De bak skranken kunne ikke finne meg noen plass i systemet deres og det ble ringt rundt hele sykehuset for å finne ut om jeg sto oppført noen plass, men neida. Legen min hadde IKKE ringt opp dit og bare brevet jeg kom med var ikke nok til å få en time der og da, så jeg ble bedt om å dra hjem å vente på et brev i posten hvor de skulle gi meg en ny vanlig time.
Jeg vet ikke om jeg var lettet eller skuffet, men blid var jeg ikke. Legen min er og forblir en tufs.
Senere samme dag så ble jeg oppringt av den avdelingen på sykehuset igjen og ble fortalt at jeg hadde fått time, men pga helg så visste de ikke om brevet ville komme frem i tide og ville forsikre meg om at jeg visste om timen isåfall om brevet ikke skulle være fremme før da.
Så jeg fikk time den 8. oktober, og heldigvis er det ikke så veldig lenge å vente og jeg håper denne legen forstår meg og gidder å høre på meg. Om jeg blir sendt hjem igjen uten å ha fått hjelp så vet jeg ikke hva mer jeg kan gjøre.. Dette er isåfall en helt grusom by å bo i når det gjelder helsevesen. Det er helt sykt hvor vanskelig det er å få hjelp her og om jeg faktisk var døden nær så føler jeg ikke at jeg kan stole nok på de til å faktisk redde meg.
Vet de egentlig hvor farlig det er å være gravid med UVI? Det ser ikke slik ut.. Men nå får jeg bare håpe antibiotikaen hjelper dersom jeg blir innlagt og at dette ikke er nok en bomtur.
Jeg har ikke ord en gang for hvor lei jeg er nå, og jeg har ikke hatt ett minutt hvor jeg har nytet dette svangerskapet pga komplikasjonene og plagene. Psyken er såpass dårlig at jeg også har fått ny psykolog via jordmortjeneste nå, sammen med helsesøster, så utmattelse er bare forordet.
27 + 2 Intense magesmerter
Jeg har ikke skrevet så mye i det siste, og det er ett tema jeg ikke har tatt opp skikkelig enda her inne om jeg tenkte å skrive litt om i dag.
I begynnelsen av svangerskapet fikk jeg ofte veldig vondt i mellomgulvet, og det spredde seg i ryggen mellom skulderbladene. Under svangerskapet med førstemann så hadde jeg lignende smerter, men jeg trodde da det var noe feil med hjertet mitt og det ble utført en EKG og CRP uten å finne noe. Legen konkluderte med at det skyldes reflux og irritasjon av spiserøret.
Med dette som bakgrunn så trodde jeg igjen at dette var bare reflux og jeg overså det hver gang jeg fikk et nytt anfall. Etterhvert som ukene har gått nå, så har anfallene blitt vondere og de varer lengre. En dag ble det så ille av jeg slet med å puste og ingenting jeg gjorde hjalp, så vi dro på legevakten.
Jeg ble sittende på venterommet i 2 timer, og på den tiden så hadde smertene gitt seg og legen som tok imot meg hadde allerede før jeg kom inn døra bestemt seg for at dette skyldes forstoppelse.
Dette var jeg ikke enig i, men fulgte rådene jeg fikk av legen.
2 dager etterpå fikk jeg et nytt anfall - verre enn det forrige. Denne gangen greide jeg ikke å puste, snakke eller bevege meg og legevakten ble ringt igjen av min forlovede. Smertene var av den type hvor man ønsker å stryke med eller ihvertfall å besvime for å få en liten pause, og varte i vel over 2 timer i strekk med intense kontante smerter i mellomgulv og rygg.
Innen jeg var kommet meg til legen min og fått snakke med han så var smertene borte igjen, men jeg fortalte hva de på legevakten hadde sagt og at jeg ikke var enig i at dette skyldes fordøyelsesplager av noe slag.
Jeg nevnte at noen i min familie har hatt gallestein og jeg mente dette kunne ligge i familien og etter litt om og men av legen så ble jeg hørt, men ikke uten litt motstand. Jeg har fått høre av flere leger rett ut at jeg er ikke feit nok til å få gallestein. Når de kommer med slike utsagn så blir jeg provosert, vet de egentlig hva gallestein kan komme av? Når man er gravid så har man et høyere nivå av østrogen som bare i seg selv kan føre til gallestein, så at jeg ikke er så ekstremt stor er ikke grunn nok til å avse hva jeg kjenner på selv.
Jeg ble sendt for å ta blodprøver som hovedsaklig gikk på lever og stoffskifte.
Etter det siste legebesøket så begynte jeg å leve som om jeg hadde gallestein og jeg unngikk matvarer som kunne sette i gang et nytt anfall, og siden den gang så har jeg greid å stoppe alle anfallene som truer med å bryte ut. Jeg styrter kaldt vann så snart jeg kjenner ubehag og kostholdet er helt i forhold til hva en med gallestein skal leve etter. Jeg har ikke hatt et eneste stort anfall etter at jeg begynte med dette.
Når blodprøvene kom tilbake så viste de tegn til infeksjon i kroppen, noe stemte ikke helt. Endelig begynte de å tro mer på meg at dette ikke hadde noe med tarmer og fordøyelse å gjøre.
Men de ville ikke gjøre stort mer før de tok kontrollprøver.
Jeg har også prøvd å bli kvitt en UVI igjennom hele svangerskapet, så jeg visste om at det var infeksjon i kroppen, men nå dukket de opp på leverprøver og tror ikke disse har en sammenheng. Jeg kommer til å ta opp saken om UVIen i neste innlegg.
Jeg fikk endelig henvisning til UL for sjekk av alle bukorganer og jeg har ikke vært der enda da timen er den 7. oktober (5. oktober i dag). Jeg har prøvd å få denne ultralyden siden jeg først havnet på legevakten, men det skulle gå vel over en måned før jeg faktisk ble hørt og jeg er veldig skuffet over helsevesenet i denne byen. Jeg har flere ganger unngått å kontakte hjelp fordi jeg vet jeg ikke blir hørt og jeg vet jeg ikke vil få hjelp, men nå er det ikke lengre snakk om bare mitt velvære, men også for sønnen min som jeg bærer og da er terskelen min lavere før jeg ringer og gjør meg sta.
Om ultralyden viser at jeg har gallestein nå så er jeg ikke overrasket, jeg blir heller overrasket om resultatet viser noe helt annet.
I begynnelsen av svangerskapet fikk jeg ofte veldig vondt i mellomgulvet, og det spredde seg i ryggen mellom skulderbladene. Under svangerskapet med førstemann så hadde jeg lignende smerter, men jeg trodde da det var noe feil med hjertet mitt og det ble utført en EKG og CRP uten å finne noe. Legen konkluderte med at det skyldes reflux og irritasjon av spiserøret.
Med dette som bakgrunn så trodde jeg igjen at dette var bare reflux og jeg overså det hver gang jeg fikk et nytt anfall. Etterhvert som ukene har gått nå, så har anfallene blitt vondere og de varer lengre. En dag ble det så ille av jeg slet med å puste og ingenting jeg gjorde hjalp, så vi dro på legevakten.
Jeg ble sittende på venterommet i 2 timer, og på den tiden så hadde smertene gitt seg og legen som tok imot meg hadde allerede før jeg kom inn døra bestemt seg for at dette skyldes forstoppelse.
Dette var jeg ikke enig i, men fulgte rådene jeg fikk av legen.
2 dager etterpå fikk jeg et nytt anfall - verre enn det forrige. Denne gangen greide jeg ikke å puste, snakke eller bevege meg og legevakten ble ringt igjen av min forlovede. Smertene var av den type hvor man ønsker å stryke med eller ihvertfall å besvime for å få en liten pause, og varte i vel over 2 timer i strekk med intense kontante smerter i mellomgulv og rygg.
Innen jeg var kommet meg til legen min og fått snakke med han så var smertene borte igjen, men jeg fortalte hva de på legevakten hadde sagt og at jeg ikke var enig i at dette skyldes fordøyelsesplager av noe slag.
Jeg nevnte at noen i min familie har hatt gallestein og jeg mente dette kunne ligge i familien og etter litt om og men av legen så ble jeg hørt, men ikke uten litt motstand. Jeg har fått høre av flere leger rett ut at jeg er ikke feit nok til å få gallestein. Når de kommer med slike utsagn så blir jeg provosert, vet de egentlig hva gallestein kan komme av? Når man er gravid så har man et høyere nivå av østrogen som bare i seg selv kan føre til gallestein, så at jeg ikke er så ekstremt stor er ikke grunn nok til å avse hva jeg kjenner på selv.
Jeg ble sendt for å ta blodprøver som hovedsaklig gikk på lever og stoffskifte.
Etter det siste legebesøket så begynte jeg å leve som om jeg hadde gallestein og jeg unngikk matvarer som kunne sette i gang et nytt anfall, og siden den gang så har jeg greid å stoppe alle anfallene som truer med å bryte ut. Jeg styrter kaldt vann så snart jeg kjenner ubehag og kostholdet er helt i forhold til hva en med gallestein skal leve etter. Jeg har ikke hatt et eneste stort anfall etter at jeg begynte med dette.
Når blodprøvene kom tilbake så viste de tegn til infeksjon i kroppen, noe stemte ikke helt. Endelig begynte de å tro mer på meg at dette ikke hadde noe med tarmer og fordøyelse å gjøre.
Men de ville ikke gjøre stort mer før de tok kontrollprøver.
Jeg har også prøvd å bli kvitt en UVI igjennom hele svangerskapet, så jeg visste om at det var infeksjon i kroppen, men nå dukket de opp på leverprøver og tror ikke disse har en sammenheng. Jeg kommer til å ta opp saken om UVIen i neste innlegg.
Jeg fikk endelig henvisning til UL for sjekk av alle bukorganer og jeg har ikke vært der enda da timen er den 7. oktober (5. oktober i dag). Jeg har prøvd å få denne ultralyden siden jeg først havnet på legevakten, men det skulle gå vel over en måned før jeg faktisk ble hørt og jeg er veldig skuffet over helsevesenet i denne byen. Jeg har flere ganger unngått å kontakte hjelp fordi jeg vet jeg ikke blir hørt og jeg vet jeg ikke vil få hjelp, men nå er det ikke lengre snakk om bare mitt velvære, men også for sønnen min som jeg bærer og da er terskelen min lavere før jeg ringer og gjør meg sta.
Om ultralyden viser at jeg har gallestein nå så er jeg ikke overrasket, jeg blir heller overrasket om resultatet viser noe helt annet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)