27 + 2 Intense magesmerter

Jeg har ikke skrevet så mye i det siste, og det er ett tema jeg ikke har tatt opp skikkelig enda her inne om jeg tenkte å skrive litt om i dag.

I begynnelsen av svangerskapet fikk jeg ofte veldig vondt i mellomgulvet, og det spredde seg i ryggen mellom skulderbladene. Under svangerskapet med førstemann så hadde jeg lignende smerter, men jeg trodde da det var noe feil med hjertet mitt og det ble utført en EKG og CRP uten å finne noe. Legen konkluderte med at det skyldes reflux og irritasjon av spiserøret.
Med dette som bakgrunn så trodde jeg igjen at dette var bare reflux og jeg overså det hver gang jeg fikk et nytt anfall. Etterhvert som ukene har gått nå, så har anfallene blitt vondere og de varer lengre. En dag ble det så ille av jeg slet med å puste og ingenting jeg gjorde hjalp, så vi dro på legevakten.
Jeg ble sittende på venterommet i 2 timer, og på den tiden så hadde smertene gitt seg og legen som tok imot meg hadde allerede før jeg kom inn døra bestemt seg for at dette skyldes forstoppelse.
Dette var jeg ikke enig i, men fulgte rådene jeg fikk av legen.
2 dager etterpå fikk jeg et nytt anfall - verre enn det forrige. Denne gangen greide jeg ikke å puste, snakke eller bevege meg og legevakten ble ringt igjen av min forlovede. Smertene var av den type hvor man ønsker å stryke med eller ihvertfall å besvime for å få en liten pause, og varte i vel over 2 timer i strekk med intense kontante smerter i mellomgulv og rygg.
Innen jeg var kommet meg til legen min og fått snakke med han så var smertene borte igjen, men jeg fortalte hva de på legevakten hadde sagt og at jeg ikke var enig i at dette skyldes fordøyelsesplager av noe slag.
Jeg nevnte at noen i min familie har hatt gallestein og jeg mente dette kunne ligge i familien og etter litt om og men av legen så ble jeg hørt, men ikke uten litt motstand. Jeg har fått høre av flere leger rett ut at jeg er ikke feit nok til å få gallestein. Når de kommer med slike utsagn så blir jeg provosert, vet de egentlig hva gallestein kan komme av? Når man er gravid så har man et høyere nivå av østrogen som bare i seg selv kan føre til gallestein, så at jeg ikke er så ekstremt stor er ikke grunn nok til å avse hva jeg kjenner på selv.
Jeg ble sendt for å ta blodprøver som hovedsaklig gikk på lever og stoffskifte.

Etter det siste legebesøket så begynte jeg å leve som om jeg hadde gallestein og jeg unngikk matvarer som kunne sette i gang et nytt anfall, og siden den gang så har jeg greid å stoppe alle anfallene som truer med å bryte ut. Jeg styrter kaldt vann så snart jeg kjenner ubehag og kostholdet er helt i forhold til hva en med gallestein skal leve etter. Jeg har ikke hatt et eneste stort anfall etter at jeg begynte med dette.

Når blodprøvene kom tilbake så viste de tegn til infeksjon i kroppen, noe stemte ikke helt. Endelig begynte de å tro mer på meg at dette ikke hadde noe med tarmer og fordøyelse å gjøre.
Men de ville ikke gjøre stort mer før de tok kontrollprøver.
Jeg har også prøvd å bli kvitt en UVI igjennom hele svangerskapet, så jeg visste om at det var infeksjon i kroppen, men nå dukket de opp på leverprøver og tror ikke disse har en sammenheng. Jeg kommer til å ta opp saken om UVIen i neste innlegg.

Jeg fikk endelig henvisning til UL for sjekk av alle bukorganer og jeg har ikke vært der enda da timen er den 7. oktober (5. oktober i dag). Jeg har prøvd å få denne ultralyden siden jeg først havnet på legevakten, men det skulle gå vel over en måned før jeg faktisk ble hørt og jeg er veldig skuffet over helsevesenet i denne byen. Jeg har flere ganger unngått å kontakte hjelp fordi jeg vet jeg ikke blir hørt og jeg vet jeg ikke vil få hjelp, men nå er det ikke lengre snakk om bare mitt velvære, men også for sønnen min som jeg bærer og da er terskelen min lavere før jeg ringer og gjør meg sta.

Om ultralyden viser at jeg har gallestein nå så er jeg ikke overrasket, jeg blir heller overrasket om resultatet viser noe helt annet.