8+5 Jordmortime

Da har jeg vært på min første svangerskapskontroll hos jordmor.
Hun hadde med seg en student, så det var studenten som tok timen i dag, mens jordmor var der mest til ekstrahjelp. Vi fylte ut helsekortet, tok blodtrykket og snakket om høyt og lavt. Jeg ga uttrykk for mine bekymringer når det gjelder om det er liv der inne eller ikke, og ønsker tidlig UL. Jeg oppfylte ingen av kriteriene til å få tidlig UL, men de tilba meg å høre etter hjertelyden selv om det var veldig tidlig fortsatt. Og utrolig nok så var det en svak lyd i bakgrunnen som begge jordmødrene mente var babyen. Jeg er ikke trent nok til å høre det, men når jeg kom hjem så prøvde jeg med min egen doppler og jeg fant samme lyd jeg også, så det er faktisk liv der inne! :D
Jordmor sa også at hun ville legge inn et notat om at jeg ønsket tidlig UL, og de som bestemmer det får enten gi meg et ja eller nei. Jeg venter uansett spent på svar!

Om 2 uker skal jeg inn å ta blodprøvene da de mente jeg helst burde være mellom uke 10 og 13 før jeg tok de. Så jeg planlegger å dra inn samme dag som jeg er 11 uker akkurat på vei. dvs torsdag 13. Juni.
Termin datoen min ble flyttet til 5. Januar, men tellingen er fortsatt den samme, så jeg er fortsatt på 8+5 i dag. De teller tydeligvis med en ekstra dag av en eller annen grunn, men samme kan det være for jeg regner med at den blir justert etter ordinær UL uansett :)

Så alt i alt står alt veldig bra til, jeg er litt mer beroliget, og venter spent på svar om både ordinær og tidlig UL.

8+4

Da var jeg visst kommet til 8+4 og kvalmen har absolutt kommet på plass. Nå har det faktisk gått så langt som til oppkast også, og jeg håper nå bare at jeg slipper unna det verste. Jeg får ikke spist eller drukket noe og jeg merker at jeg ikke er helt meg selv lengre. Jeg spiser mindre enn et barn når jeg presser i meg, og er egentlig minst like kresen som et også.

I morgen skal jeg til jordmor, er veldig spent på hva hun har å si. Jeg har aldri vært hos jordmor før så jeg er litt usikker på hva de kan og ikke kan når det gjelder svangerskapskontroller. Men jeg regner med at jeg blir sendt hit og dit til forskjellige labber i tillegg til samtale på helsestasjonen. Håper bare formen er litt bedre når jeg er der, så jeg slipper å bekymre meg for om jeg må kaste opp eller ikke under en samtale.. Men de er vel vandt til deg også de :P
Jeg må nok ta blodprøver også, dette er noe jeg gruer meg til, da jeg besvimer cirka hver eneste gang de prøver å ta blod fra meg. Jeg har ikke sprøyteskrekk eller noe sånt, men jeg faller helt ut så snart de strammer det hersens båndet rundt arma mi.. håper jeg blir sendt til labben på sykehuset isåfall, de er både mer treffsikre, raskere, og har mer tålmodighet for slike som meg.

Oppdaterer nok i morgen hvordan det gikk der :)

7+6

Nå er jeg straks 8 uker og det begynner å bli lettere for meg, endelig! Jeg er fortsatt veldig kvalm, men jeg har tenkt igjennom hva jeg gjorde sist når jeg hadde hyperemesis og hva som hjalp da, og da drakk jeg mye sjokolademelk. Jeg prøvde det i dag også og det ser ut til å hjelpe mye! Så nå blir det nok krig mellom meg og treåringen over sjokolademelken i huset! :P

Jeg begynner å glede meg litt mer over svangerskapet. Jeg har slitt med litt depresjon og ikke kunne glede seg i det hele tatt, men nå som jeg har fulgt litt med på de som er fødeklare på forumet snartmamma, så kjenner jeg at jeg storgleder meg til både fødsel og barseltiden. Tenk, vi skal få en baby om en 7 måneders tid! :D
Jeg tror det faktumet at jeg ikke har blødd en eneste dråpe så langt, og at jeg er både over dagen hvor jeg begynte å blø sist, og jeg er over dagen hvor jeg mistet til SA sist er over at jeg greier å begynne å glede meg, og jeg har ikke vært så langt på vei siden den gangen det gikk bra og jeg hadde et vellykket svangerskap.
Om jeg nå får hørt hjertelyden snart, så tror jeg ikke det blir noen tvil lengre!
Med sønnen min hørte jeg hjertelyden 9+4 med doppler hjemme, og jeg gleder meg til jeg finner lyden igjen. Kanskje om ei ukes tid eller to?

Ellers så begynner rygg og bekken å krangle litt, synes det er litt tidlig og jeg håper ikke det blir verre. Nå er det på et nivå hvor det er ubehagelig, men ikke slitsomt og det er så absolutt tolerabelt. Så om det holder seg slik, så blir det ikke noe problem.

7+5

Herregud nå går dagene i ett sett. Uke 7 var jo såvidt begynt og nå er jeg nesten i uke 8?

Kvalmen har tatt seg opp her og er nå på et helt uutholdelig nivå, det er nummeret før oppkast. Jeg kan ikke bevege meg, ligge, sitte, spise, drikke eller lukte noe før jeg får en ny kvalmebølge og jeg føler meg helt forferdelig. Kroppen verker, jeg er konstant svimmel og desorientert og jeg føler meg utmattet rett og slett.
Jeg sovner så snart jeg har lagt sønnen min og sover så lenge jeg kan, men våkner alltid like trøtt som før jeg la meg. Vel, de sier vel at 1. trimester er det tyngste av en grunn.

7+2

Så var jeg bikket 7 uker. Synes ukene går veldig sakte nå, men så lenge jeg holder meg opptatt går det.

På torsdag fikk vi et brev i posten, et jeg ikke hadde forventet, ihvertfall ikke et så positivt ett. Vi har fått innvilget støtte og nå er nesten all gjelden vår borte! Nå har jeg bare ca. 1 måneds tid igjen, før alt er betalt og vi er på sporet igjen. DA skal jeg puste ut litt, og kanskje også senke skuldrene litt også.
Så om vi nå også får solgt hunden, så har vi det veldig godt framover.

Som jeg skrev, så har jeg akkurat bikket 7 uker og er i dag 7+2. Kvalmen er godt i gang og det skal ikke så mye til før jeg må roe ned for å unngå oppkast. Jeg takler ikke lukten av mat, å spise mat, drikke større mengder, varme eller mye bevegelse. Og det går igjennom hele dagen, så å kalle det morgenkvalme er uhørt ihvertfall.
Ellers er jeg fortsatt veldig svimmel og jeg har en sky i hodet. Gjett om det er gøy når man er ute å kjører, og reaksjonsevnen er redusert med et halvt sekund ._. Så det er unødvendig å si at jeg ikke kjører uten god grunn lengre, og heldigvis er dette en veldig liten by så det blir aldri lange kjøreturer heller.

Jeg har funnet en privatpraktiserende gynekolog her i byen!
Jeg har virkelig ventet på dette, og hun tar både tidlig ul og hjelper de ufrivillige barnløse.
Så det å vite at jeg nå har mulighet å bestille ul tidlig om jeg føler for det, gjør at jeg kan slappe av litt mer. Bare å vite at hun er der er nok ser det ut for og jeg føler at jeg kan vente litt lengre før det er nødvendig.
Om 1,5 uke skal jeg til jordmor og jeg tenker fortsatt å ta opp bekymringene mine med henne når det gjelder liv i livmoren. Om jeg fortsatt er like nervøs om 1,5 uke, så skal jeg forhøre meg om jeg oppfyller noen kriterier. Men jeg tviler på at jeg oppfyller noen, så om hun sier nei og jeg fortsatt er nervøs, så blir det hos privat garantert.

6+4

Nei jeg vet ikke jeg.. kanskje det er hormoner som herjer i meg?
Nå føler jeg liksom ingen glede for svangerskapet lengre.. Vi prøvde jo så lenge, og jeg var så glad for positiv test. Men det har tabbet av og jeg har tatt litt avstand. Det jeg tror som feiler er at jeg er så redd for SA eller MA at jeg ubevisst heller tar avstand fra det hele enn å bli slått i bakken om det skulle skje.
Jeg har ingen faste bevis på at alt er slik det skal, og UL er ikke lett å få når det ikke finnes private klinikker i nærheten heller. Om dette fortsetter fram til jeg har jordmor time, så skal jeg høre hva hun sier. Kanskje jeg oppfyller noen kriterier for å få tidlig UL.

I dag er jeg 6+4, og jeg har sovet i vel over 12 timer. Som jeg har skrevet før, så sover jeg enten døgnet rundt, eller så sover jeg ikke i det hele tatt. og nå er det visst en soveperiode jeg er inne i. Jeg våknet kl 15 og nå kl 20 så er jeg nesten klar for å gå å legge meg igjen. Snakk om å være trøtt!
Ellers så er det lite symptomer ute å går.

Sist begynte jeg å blø 6+3, og denne dagen er forbi, og jeg håper det forbli slik så lenge alt er vel med spiren. Jeg mistet i uke 7, så jeg har en liten uke igjen før den datoen er forbi, men hvor stor er sjansen for at det skjer på samme dag to ganger på rad? Alle svangerskap er ulike.

6 + 2

Nå kjenner jeg at kvalmen begynner å bli mer rytmisk. Den kommer og går igjennom hele dagen, men aldri slik at jeg kaster opp. Jeg må ofte stoppe med det jeg styrer med og legge meg flatt tvert for å få kvalmen til å gi seg, og dette gjør meg både glad og litt bekymret. Jeg sier bekymret fordi jeg ikke ønsker å oppleve å få hyperemesis igjen, men glad fordi dette betyr at hCG nivået mitt er skyhøyt og det er kjempebra!
Jeg oppdager også for en liten uke siden at jeg har begynt å få fødselslinjen allerede, men jeg da blåste jeg det bare vekk og tenkte at det var alt for tidlig. Men i dag var den ikke til å ta feil av, jeg har faktisk fått den kjente pigmentlinjen på magen allerede! Denne fikk jeg bare såvidt i løpet av hele svangerskapet med sønnen min, men nå begynner det å bli relativt synlig allerede!

I dag må jeg til innkjøp av min første mammabukse da mine gamle jeans begynner å bli trange og ukomfortable allerede. Jeg håper ihvertfall jeg finner noe siden dette er en veldig liten by og det er som regel vanskelig å finne mammaklær. Så jeg ser for meg at det blir mye tights framover i stedenfor bukser, og tunikaer da selvsagt, enkelt og greit.
Jeg har ikke akkurat fått noe mage enda, men symfysen vokser! Jeg er generelt godt polstret og regner ikke med å se noe tydelig mage på lang lang tid. Kanskje såvidt om man vet om graviditeten om en måneds tid? eller to? men komfortabel er jo en kjekk ting å være selv om det ikke synes så godt! :P

6 + 1

Endelig 6 uker, men allikevel bare 6 uker..

Nå synes jeg tiden går alt for tregt. Kunne tenkt meg å hoppe rett over til 12 uker nå, eller ihvertfall 8 uker så jeg kan besøke jordmor og få snakket litt med henne, og ikke minst spurt om diverse.
Jeg er fortsatt like nervøs for at det skal gå galt. Jeg begynte å blø 6+3 sist og i dag er jeg 6+1, men hvor stor er sjansen for å begynne å blø samme dag som sist.

Jeg har søkt litt rundt og jeg finner at de som tar Wild Yam ved graviditetens begynnelse, ender gjerne i SA. Så det hjelper en å bli gravid, men ut ifra det jeg leser så ender flesteparten i SA. Dette gjorde jeg sist, og jeg mistet selv. Denne gangen tok jeg ingenting og jeg har omtrent ingen plager i det hele tatt. Jeg spotter ikke, blør ikke, og ikke har jeg særlig til murringer heller. Dette letter jo nervøsiteten en del, men ikke nok til at jeg er komfortabel. Jeg prøver å tenke så mye fram i tid som jeg kan, og konsentrere meg om det positive framfor det negative. Kanskje positiv tenking er nok? lov å håpe.

8. mai var jeg hos psykiater for evaluering, og vi snakket om alt fra jeg var født til dagen i dag og det ble en tung og lang dag for meg. Påfølgende dag var minst like tung og det tok på mer enn jeg trodde det ville. Jeg er irritabel, trøtt og ikke helt meg selv, noe jeg ikke liker. Føler meg ukomfortabel i min egen kropp og ingenting hjelper, jeg liker absolutt ikke slike dager.

Når det kommer til syptomer så er det veldig stille i kroppen. Magen vokser, men ellers så skjer det fint lite. Kanskje like så greit? Jeg håper bare alt er som det skal.

5 + 4

I går var det litt mindre symptomer igjen. Det stikker i skambeinet, sliter i ligamentene og jeg tisser oftere, men ellers så er det stille. Tror jeg hadde én eneste kvalmebølge!
Jeg sier i går, fordi jeg skriver om natten som regel, så dagen i overskriften er i grunn ikke begynt enda så jeg 'lagger' med ca 1 dag med det jeg skriver.
Jeg har forresten hatt noen momenter med svimmelhet og blurret syn, jeg vet ikke om det er lavt blodsukker eller blodtrykksfall som er greia, men ubehagelig er det ihvertfall!

Jeg føler at jeg har vært gravid i en hel evighet, men så er jeg ikke lengre enn 5+4 og tekster ang graviditeten skriver som om jeg fortsatt står med positiv test i hånda. At tiden kan gå så tregt! Mulig jeg bare trenger noe mer å holde meg opptatt med, men energi til noe nytt har jeg heller ikke.
Sønnen min er hjemme denne uken, endelig. Jeg vet at de ukene han er her bruker å gå mye raskere enn de uten så om jeg holder meg opptatt med ham, tror jeg tiden kan gå ett hakk raskere.

Vi satte hunden på lån i går, og jeg er ikke vant til at hun ikke er her lengre, men jeg har ikke kommet til det punktet hvor jeg savner henne enda. Jeg tror fortsatt hun bare ligger en plass og sover, og er derfor helt stille. Jeg snur meg i tro om at hun er bak meg, men når jeg ikke ser henne så tror jeg hun befinner seg i naborommet - som hun selvsagt ikke er. Helt rart, men det er vel en tilvenning med det.
Til tross for at det er rart å ikke ha henne hjemme, så er det litt fryd i det også. Leiligheten er renere, stille og alle kan bevege seg fritt uten å bli ult etter eller forfulgt. Dette er jo en ganske stor hund, så det at hun ofte kommer i veien er ikke til å unngå.
Nå er jeg spent på hva de som låner henne synes. Om de blir til å kjøpe eller ikke. Jeg føler meg komfortabel med de, og om noen skal kjøpe henne, så hadde det vært best at det var disse som gjorde så. De har både tid, energi og råd til å ha henne - i motsetning til oss. Og jeg ønsker henne et godt hjem hvor hun får alt hun trenger.

5 + 3

Kvalmen!
Ja, kvalmen har såvidt begynt å komme. Det ulmer i magen til tider, men jeg føler meg ikke akkurat spysyk. Jeg er bare litt pjusk og kvalm så langt. Jeg husker første gangen jeg var gravid, da kvalmen kom. Jeg var uvel i et par dager helt til jeg plutselig måtte spy også, og etter første oppkast fortsatte det i 3 måneder med hypermesis. Håper virkelig jeg slipper unna det verste denne gangen!
Jeg hadde jo håpet å få kunne kjenne kvalme snart og så sant så kom den, og jeg er veldig fornøyd med det. Sist hvor det gikk galt, så ble jeg ikke kvalm i det hele tatt, så dette er som et sikkerhetstegn for meg at alt er slik det skal. Hcg nivået er høyt - derav kvalme og hormonene er helt på bærtur.
Det murrer litt mer i livmor også og jeg føler at det er litt mer volum der inne og det er en god følelse. Noen vokser deg inn :)
På utsiden så kan livmoren kjennes også, den er blitt større og hardere og den kommer høyere og høyere. Nå er den rett under magen og om et par uker, kanskje en måned, så tror jeg begynner å bli litt synligere også. Den vokser helt klart raskere nå som dette er mitt 3. svangerskap enn om det var mitt første, den kan jobben sin!

Men en ting skal sies, og det er at jeg fortsatt ikke føler meg gravid. Jeg kan ramse opp at jeg er kvalm, trøtt,  kjempegod luktesans, svimmel, hormontroll uten like og har høy hvilepuls, men alle symptomene er roligere enn hva de høres ut som. Så følelsen av å være gravid, er enda ikke kommet. Men det har vi god tid til! Ellers så har jeg skikkelig gravid-hjerne. Jeg har hukommelse som en gullfisk, og har glemt både det ene og det andre, det er ikke lange tiden før jeg glemmer nøklene i fryseren, og klesvasken i oppvaskmaskin.

I dag skal vi levere hunden min til sitt nye hjem. Hun skal være der fram til torsdag på lån, og jeg er ganske sikker på at i slutten av mai så blir hun solgt til denne familien. Jeg skal møte de i morgen, se hvordan de bor og blir litt kjent, så får vi se hva de synes etter 5 dager med hund i deres hjem.
Det at vi skal selge hunden gjør meg så enormt emosjonell, så jeg må stadig minne meg selv på at hun får det mye bedre der. Jeg må også innse at jeg overreagerer en del på grunn av alle hormonene som herjer i meg for tiden, men hormoner eller ei, så er det trist å måtte gi opp et familiemedlem.

5+2

I det siste så har jeg vært så ekstremt trøtt. Men ikke søvnig, bare følt meg veldig sliten hele dagen, og har derfor sovet mer enn jeg har vært våken omtrent. Det mest aktive jeg har vært er å trimme pelsen på hunden (og herregud så mye pels har jeg aldri sett før!) og deretter gå en 2 timers tur med henne, og det tok virkelig på. Nå kjenner jeg det overalt og jeg er dødssliten, men greier ikke å sove. Enten eller!
Vi har dessuten bestemt oss for å selge hunden, og dette tar litt på kjenner jeg. Jeg elsker den hunden, men hun er en siberian husky som krever enormt mye stell, oppmerksomhet, trening og aktivisering. I tillegg er hun ikke mer enn 8 måneder og er derfor mer valp, noe som krever enda mer. Jeg ønsker ikke å selge henne, men å gjøre så betyr at vi er nesten ute av den økonomiske krisen da hun er en høypriset hund, og det er mindre å stresse med. Vi får mindre og mindre tid til henne og jeg føler en så enorm skyldfølelse om jeg ikke greier å gå den ekstra turen med henne en dag, eller så enkelt som å leke med henne i de ti minuttene hun ønsker her og der. Så hvordan skal det gå med et nyfødt barn, en sta fireåring, en valp og meg selv med mann? Så jeg har nå funnet et veldig godt og lovende hjem for henne, som hun skal straks flytte til i første omgang som en lånetur for å se hvordan de takler henne. Jeg selger henne virkelig ikke til hvem som helst, og setter henne på lån før jeg tør å selge. Men skulle de ikke makte henne selv etter kjøpet, så har de fått streng beskjed om å komme rett tilbake med henne, for hun skal absolutt ikke selges videre til hvem som helst!

Nå har jeg faktisk fått bestilt meg time til jordmor! Jeg trodde ikke jeg kom til å gjøre det før om et par uker, men fant ei så kjekk jordmor som jeg fikk kontaktet over email, og hun ville gjerne sette opp en time for meg. Så da ble det sånn, og jeg har min første time 28.mai, da er jeg 8+5 og det er jo en kjekk tid å få komme inn. Hun valgte spesifikt denne dagen, fordi da hadde hun en hel klokketime å avsette og ønsket litt mer tid den første gangen jeg møtte opp. Dette setter jeg høy pris på! Dette er noe helt annerledes enn hos legen som omtrent kaster deg på dør om du er der mer enn ti minutter, uten å kunne svare på noe som helst.
Jeg har aldri vært hos jordmor før, så jeg er spent på hva hun har å si. Jeg håper å kunne unngå lege helt og totalt som jeg har såvidt nevnt tidligere, men jeg antar at jeg må noen småturer nedom hos han også, hvertfall til labben. Jeg har igjen fått urinveisinfeksjon, dette er jeg ekspert på å få, særlig under svangerskap, så jeg skal prøve å få tak i antibiotika før evt oppkast begynner. Dette rakk jeg ikke første gangen jeg var gravid, og kastet opp alle pillene på lik linje med all mat og drikke. Jeg hadde som sagt hypermesis og jeg fikk ned 8 kg på få uker! Jeg fikk ikke i meg noe som helst, og de vurderte å legge meg inn for å få næring der, men det gikk heldigvis ikke så langt (eller var bare legen litt vrang igjen?). Jeg kastet opp i 3 måneder i strekk, flere ganger om dagen, før det endelig ga seg og jeg kunne legge på meg litt. Men selv etter dette så var jeg 7kg lettere etter fødsel! Barnet var heldigvis helt perfekt og hadde ikke tatt skade av dette, men jeg så ut som et lik hele veien og var alt for tynn. Nå har jeg litt ekstra å ta av, så det skal nok ikke skade om det skulle skje igjen, men jeg ser helst til at det ikke gjør det! Tannlegeregningen var skyhøy etter disse månedene! Jeg hadde faktisk 10 hull og masse skade som jeg ikke kan rette opp igjen, lite kjekt.

5+0

En ny uke, og en ny grunn til å feire!
Jeg er endelig kommet til 5+0 (uke 6) i svangerskapet og hver dag lover alt bedre. Jeg føler fortsatt ingen tegn til at en liten spire har flyttet inn, men jeg velger fortsatt å tro at det bare er stille før stormen. Det er ikke ofte man håper på både kvalme, murringer og oppkast, men det hadde i såfall gitt meg en forsikring på at det faktisk er noe som skjer.
Eneste jeg kan kalle symptomer nå er at jeg tidevis får stikkninger i livmor ved brå bevegelser (reiser meg brått, vrir meg etc) og hvor fort jeg blir anpusten om jeg beveger meg mye. Jeg kjenner at hjertet mitt har økt hvilepuls, og da tar det ikke lange tiden før jeg blir sliten heller. Jeg har ingen matlyst og jeg har bedre luktesans, ellers er det stille. Men alle svangerskap er ulike og holder meg fast til denne teorien.
Jeg hverken blør, spotter eller har smerter som tyder på at noe er galt og det er mest sannsynlig snakk om frykten for å miste som stresser meg fælt om dagen.
Dette er det lille solskinnet jeg har i hverdagen når sønnen min ikke er hjemme (annen hver uke, delt foreldreomsorg) og det tar tankene min bort fra den økonomiske krisen vi befinner oss i. Det kan bare ikke gå galt, det makter jeg ikke. Mesteparten av dagen går nå med på å slappe av, sove når jeg kan og i det hele tatt bare ta det med ro og konsentrere seg om å gro en perfekt baby!

Ellers så har vi allerede begynt å snakke om navn, og hvilket kjønn vi tror det er. Jeg tror jeg er en ren guttemamma, men mannen tror det er ei lita tulle. Og ei tulle hadde jo selvsagt vært supert, da har jeg jo en av hver! Men for meg er det det samme hva det blir, barnet er jeg like glad i allikevel.
Jentenavnet har vært klart i snart ett år nå, men guttenavnet sliter jeg litt med. Jeg har et par jeg liker, men ingen jeg elsker enda. Men det er jo tross alt en lang vei igjen før det virkelig må taes et valg så jeg har god tid å tenke på, heldigvis.

Jeg er nå 5+0 som sagt, men jeg har tenkt litt over det, og det stemmer egentlig ikke. Jeg hadde EL noen dager tidligere enn 'normalen' ved CD 14, så om jeg skal følge den datoen så er jeg 5+4 allerede. Jeg teller etter standarden fordi det er det leger og jordmødre gjerne gjør og det blir lettere å telle for de. Ved ordinær UL regner jeg med å få en mer korrekt dato, men inntil videre så holder jeg det slik. Men om jeg faktisk er 5+4, så er det jo enda bedre! Jeg er lengere på vei og jeg er fortsatt gravid.

4+6

Så var jeg endelig blitt gravid!
Vi har prøvd i 7 måneder, og når alt håp begynte å glippe taket, klaffet det så endelig!

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg hadde blitt gravid, men med ingen tegn i det hele tatt og 3 dager på overtid, så tok jeg en test. Det uvententede krysset slo meg nesten i bakken, og den o'hellige CB digital ble tatt i bruk. 2 lange minutter senere kom svaret, svart på grått, GRAVID 1-2! Det hadde faktisk skjedd!

 Men det kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt. Vi har hatt det rimelig OK økonomisk under hele prøvingen, men kun kort tid før positiv test gikk vi på en smell og skyller en del penger til diverse parter. Vi strever med å få betalt alt, og i tillegg overleve og i det hele tatt ha mat i huset. Jeg er endelig blitt gravid, og det er nå bekymringene kommer. Men det er ikke verd en tanke en gang å avslutte noe vi har strevd så lenge med å få til!
Vi jobber på spreng med å ordne situasjonen, og foreløbig lover det godt. Greier vi å komme oss ut av dette så er alt en drøm heretter, forhåpentligvis. Ja, jeg sier forhåpentligvis, for jeg har ikke den beste flaksen som finnes der ute.

Dagene går og jeg kjenner fortsatt ingen verdens ting. Har noe skjedd i det hele tatt?


Nå er jeg 4+6, ikke akkurat langt på vei, men med tanke på en så stor hendelse i kroppen så er det litt rart at ingenting er forandret også. Først i dag kjenner jeg litt milde murringen og tidevis litt strekk i livmoren, men annet enn det - stille. Stille før stormen kanskje?

Første gangen jeg var gravid fikk jeg hypermesis fra uke 6, og murringer fra før test. Men alle svangerskap er ulike.
Andre gangen jeg var gravid gikk det galt. Jeg blødde fra tidlig av, (uke 6) og det murret konstant.i den siste tiden, men før det var det nesten like stille som nå. Det gikk som sagt galt, og jeg mistet barnet 7+4 etter en uheldig hendelse hos legen.
Jeg har forståelig nok lært eller bare fått skrekken fra å gå til svangerskapskontroller hos lege, og denne gangen skal jeg ikke oppsøke ham en gang, med mindre det er av andre årsaker som medisiner etc. Men kontrollene, de går jeg til jordmor med.

Jeg er så tidlig på vei enda at jeg har ikke satt opp noen time eller noe hos jordmor. Jeg er livredd for at det skal gå galt igjen, og jeg drøyer derfor litt med det meste. Når jeg nærmer meg uke 8 tenkte jeg å bestille, for da er sannsynligheten for at det skal gå bra så mye større at jeg velger å ta sjangsen.

Jeg starter denne bloggen i dag for å kunne skrive om svangerskapet i hemmelighet. Men om noen allikevel skulle igjenkjenne meg, så skrik ut så jeg vet om det. Det er ingen hensikt i å ikke la meg vite.