5 + 4

I går var det litt mindre symptomer igjen. Det stikker i skambeinet, sliter i ligamentene og jeg tisser oftere, men ellers så er det stille. Tror jeg hadde én eneste kvalmebølge!
Jeg sier i går, fordi jeg skriver om natten som regel, så dagen i overskriften er i grunn ikke begynt enda så jeg 'lagger' med ca 1 dag med det jeg skriver.
Jeg har forresten hatt noen momenter med svimmelhet og blurret syn, jeg vet ikke om det er lavt blodsukker eller blodtrykksfall som er greia, men ubehagelig er det ihvertfall!

Jeg føler at jeg har vært gravid i en hel evighet, men så er jeg ikke lengre enn 5+4 og tekster ang graviditeten skriver som om jeg fortsatt står med positiv test i hånda. At tiden kan gå så tregt! Mulig jeg bare trenger noe mer å holde meg opptatt med, men energi til noe nytt har jeg heller ikke.
Sønnen min er hjemme denne uken, endelig. Jeg vet at de ukene han er her bruker å gå mye raskere enn de uten så om jeg holder meg opptatt med ham, tror jeg tiden kan gå ett hakk raskere.

Vi satte hunden på lån i går, og jeg er ikke vant til at hun ikke er her lengre, men jeg har ikke kommet til det punktet hvor jeg savner henne enda. Jeg tror fortsatt hun bare ligger en plass og sover, og er derfor helt stille. Jeg snur meg i tro om at hun er bak meg, men når jeg ikke ser henne så tror jeg hun befinner seg i naborommet - som hun selvsagt ikke er. Helt rart, men det er vel en tilvenning med det.
Til tross for at det er rart å ikke ha henne hjemme, så er det litt fryd i det også. Leiligheten er renere, stille og alle kan bevege seg fritt uten å bli ult etter eller forfulgt. Dette er jo en ganske stor hund, så det at hun ofte kommer i veien er ikke til å unngå.
Nå er jeg spent på hva de som låner henne synes. Om de blir til å kjøpe eller ikke. Jeg føler meg komfortabel med de, og om noen skal kjøpe henne, så hadde det vært best at det var disse som gjorde så. De har både tid, energi og råd til å ha henne - i motsetning til oss. Og jeg ønsker henne et godt hjem hvor hun får alt hun trenger.