Ja, kvalmen har såvidt begynt å komme. Det ulmer i magen til tider, men jeg føler meg ikke akkurat spysyk. Jeg er bare litt pjusk og kvalm så langt. Jeg husker første gangen jeg var gravid, da kvalmen kom. Jeg var uvel i et par dager helt til jeg plutselig måtte spy også, og etter første oppkast fortsatte det i 3 måneder med hypermesis. Håper virkelig jeg slipper unna det verste denne gangen!
Jeg hadde jo håpet å få kunne kjenne kvalme snart og så sant så kom den, og jeg er veldig fornøyd med det. Sist hvor det gikk galt, så ble jeg ikke kvalm i det hele tatt, så dette er som et sikkerhetstegn for meg at alt er slik det skal. Hcg nivået er høyt - derav kvalme og hormonene er helt på bærtur.
Det murrer litt mer i livmor også og jeg føler at det er litt mer volum der inne og det er en god følelse. Noen vokser deg inn :)
På utsiden så kan livmoren kjennes også, den er blitt større og hardere og den kommer høyere og høyere. Nå er den rett under magen og om et par uker, kanskje en måned, så tror jeg begynner å bli litt synligere også. Den vokser helt klart raskere nå som dette er mitt 3. svangerskap enn om det var mitt første, den kan jobben sin!
Men en ting skal sies, og det er at jeg fortsatt ikke føler meg gravid. Jeg kan ramse opp at jeg er kvalm, trøtt, kjempegod luktesans, svimmel, hormontroll uten like og har høy hvilepuls, men alle symptomene er roligere enn hva de høres ut som. Så følelsen av å være gravid, er enda ikke kommet. Men det har vi god tid til! Ellers så har jeg skikkelig gravid-hjerne. Jeg har hukommelse som en gullfisk, og har glemt både det ene og det andre, det er ikke lange tiden før jeg glemmer nøklene i fryseren, og klesvasken i oppvaskmaskin.
I dag skal vi levere hunden min til sitt nye hjem. Hun skal være der fram til torsdag på lån, og jeg er ganske sikker på at i slutten av mai så blir hun solgt til denne familien. Jeg skal møte de i morgen, se hvordan de bor og blir litt kjent, så får vi se hva de synes etter 5 dager med hund i deres hjem.
Det at vi skal selge hunden gjør meg så enormt emosjonell, så jeg må stadig minne meg selv på at hun får det mye bedre der. Jeg må også innse at jeg overreagerer en del på grunn av alle hormonene som herjer i meg for tiden, men hormoner eller ei, så er det trist å måtte gi opp et familiemedlem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar