39 + 2

På forrige jordmor kontroll så ble jeg testet for UVI igjen etter å ha gått på keflex i ei uke, og utrolig nok fikk jeg en helt fin prøve! Det har jeg ikke hatt i hele svangerskapet og det var på høytid at noe tok det.
Ellers så var alt fint, blodtrykket var mer normalt og alt så ut til å gå kjempefint akkurat nå.
Jeg har hatt litt mer kynnere, men det var jo selvsagt og forvente nå som den store dagen begynner å nærme seg.

Etter jordmortimen så var vi på vår 3. ultralyd pga avflatet SF-mål. Magen vokser ikke mer enn 1 cm over ca 2 uker, så det ser jo ut til å ha stoppet helt i grunn.
På ultralyden så ble det igjen funnet et avvik på -12% slik som det var 2 uker tidligere også og vi konkluderte dermed med at baby vokser etter sin egen kurve. Det er stort sett magemålet som er lite og det kan tyde på at han er lett, men ellers så virker han her normal. Han gjorde pusteøvelser og beveget seg bra, han hadde også en kjempefin gjennomstrømning i navlestrengen, så vi trenger ikke å tenke på forløsning ihvertfall. Han er så frisk som vi kan få det!

Nå begynner jeg å bli klar for fødsel, men jeg regner egentlig med å måtte gå litt på overtid. Vi skal tilbake på en ny ultralyd dagen etter termin, og jeg tror det vil bli vurdert igangsetting ved en viss dato da, men det får vi se an når vi kommer så langt.

Ellers så føler jeg meg helt normal, men sover kanskje ikke rytmisk eller lenge, og slett ikke til de tidene jeg burde, så det blir mye våkennetter og dårlig samvittighet ovenfor sønnen min når jeg dubber av i løpet av dagen.. Jeg håper vi greier å finne en rytme og energi sammen etter at Benjamin er født, slik at 4åringen ikke føler seg tilsidesatt og det er nok denne overgangen jeg er veldig nervøs for nå. Hvordan skal dette gå? Jeg skulle så gjerne gitt han tusen ganger mer oppmerksomhet nå, så hvordan blir det når han må dele oppmerksomheten med en liten pjokk som kommer til å kreve både tid og energi?
Jeg føler jeg kanskje burde ta kontakt med de støttemidlene jeg kan ganske snart for å finne en plan inne i det rotet jeg har av tankegang nå.

38+0

I dag har jeg vært på et stormøte med folk fra forskjellige etater. Jordmor har igjennom hele svangerskapet vært bekymret for meg og mine psykiske lidelser igjennom hele svangerskapet, og med en psykiater som har vært sykemeldt siden i mai, så har jeg altså gått hele svangerskapet uten de støttemidlene de føler jeg trenger. Men graviditet gjør noe helt utrolig for meg når det kommer til mine psykiske problemer, og det er ingen annet tidspunkt enn som gravid at jeg føler meg såpass bra! Jeg har selvsagt mine gode og dårlige dager, men humøret er mer stabilt og jeg har ingen behov for hjelp slik jeg ser det.
Men nå ble det til at de satte sammen dette møtet allikevel da, og vi fikk dyttet psykiateren litt, så nå blir det visst utredelser og det hele etter at babyen er født :)

Etter møtet så fikk jeg en liten kontroll av jordmor, og med det hun hadde med seg så så alt bra ut.
Jeg har hatt litt mer kynnere enn vanlig de siste to dagene, så det er helt klart noe på gang, men jeg går nok ikke i fødsel med det første tror jeg. Skal aldri si aldri, men jeg regner med at det er modning jeg kjenner på nå.
Magen hadde ikke vokst mer enn 1 cm på 2 uker, så jeg er spent på hva de finner på ultralyden på mandag. Om det er et større avvik og de vil sette igang fødsel, eller om han bare følger sin egen kurve og er litt liten av natur.

Jeg har dessuten fått igjennom ønsket mitt om ny antibiotika og endelig fant jeg en jeg ikke blir styrtdårlig av! Så nå gjenstår det å se om det faktisk tar det jeg sliter med i urinveiene eller ikke, så på jordmorkontrollen på mandag så skal jeg få sjekket urin og se om det er noen endring der. Jeg fikk endelig se resultatene fra urinprøvedyrkingen selv, så nå har jeg endelig svart på hvitt hvilke typer antibiotika jeg er resistent mot og jeg kan jobbe litt på egenhånd rundt dette om denne antibiotikaen ikke skulle fungere. Når det gjelder legen min, så er han ikke den beste til å finne slike ting, så om jeg kan finne fram til hva jeg trenger selv, så kan jeg isåfall drøfte det med han og få det jeg selv vet vil fungere mens jeg samtidig lærer han om hvilke typer som finnes der ute som er OK for gravide å bruke. Han har ikke mange gravide pasienter, så jeg håper han drar nytte av det jeg kan lære han ihvertfall.

Det er ikke alltid man har såpass mange planer på lillejulaften, men det er helt greit å få sjekket det som sjekkes kan før julen starter for fult. Håper bare jeg slipper å ligge på sykehuset på juleaften, men skjer det så er han selvsagt veldig velkommen.
Jeg forbereder meg mentalt på at han kommer etter termin, men jeg merker at jeg begynner å glede meg til han kommer og jeg blir derfor mer utålmodig. Kjenner på småvondtene hele tiden, kanskje nå? Men det er bare kynnere og menssmerter som pøser på for tiden.

Bare 16-17 dager igjen til termin! Tenk at vi er kommet så langt!

37 + 0

35+5 var jeg hos jordmor og SF-målet var helt avflatet, og vekten min sto framdeles på stedet hvil. Jeg ble derfor sendt til gyn. pol 35+6 for å få en UL.
På ultralyden tok de mål av baby, men apparatet de brukte der var gammelt og fungerte ikke helt som det skulle, så selv om han fikk tatt de fleste mål, så var det noen mål som var vanskelig å få tatt pga dårlige bilder. På denne undersøkelsen så fant han et avvik på -6% og mente at det ikke trengte å bety noe som helst, de blir litt mer bekymret når det går over -10%.

36+6, i går, var vi på ny UL for å følge opp forrige undersøkelse.
Denne gangen fikk de bedre bilder av det viktigste målet, som var magemålet. Babyen lå litt vanskelig til, men det ble konkludert med et avvik på -12%. Så det har altså vært et nedgang fra 6 til 12% på 1 uke.

Gynekologen mente fortsatt at ingenting tydet på at de måtte inn å forløse baby med en gang, men det er en viss fare for at grunnen til avviket er pga morkakesvikt. Så vi skal inn igjen på lillejulaften og ser hvordan ting har utviklet seg da. I mellomtiden så skal jeg bare være med obs på bevegelsesmønsteret til baby, blir han slappere eller slutter å bevege seg, så skal vi rett inn på kontroll.
Om alt fortsetter som det har gjort nå, så ser det ut for at jeg skal greie å gå helt til termin og la fødsel starte av seg selv.

Jeg er veldig bekymret for å gå på overtid pga dette og vurderer å ta en samtale med jordmor for å høre om det er mulig å bli satt i gang rett etter termin om ingenting er skjedd innen den tid. Jeg tror ikke det er mulig å bli satt igang med et slikt grunnlag, men det er kanskje verd et forsøk.

Ellers så er formen helt ok. Jeg har mye mer sterke kynnere, og deler av slimproppen går titt og ofte, så modning er isåfall i gang om ikke annet. I dag er jeg 37 uker på vei, og om baby blir født nå så er han ikke prematur! Det betyr at om fødsel begynner nå, så vil ingen stoppe den og kan i teorien skje når som helst nå :)

35 + 2

Nå begynner jeg å føle meg klar for fødsel. Jeg venter på at det skal skje nå, men det er jo selvsagt litt tidlig enda. Om 1 uke og 5 dager, når jeg er 37 uker på vei, så er det ingenting i veien for at han skal få komme og innen da er jeg nok klar som et egg også.
Jordmor mener han kommer før termin, men jeg tror egentlig at jeg går på overtid denne gangen også. Jeg har mer og mer kynnere og enkelte dager er de veldig vonde også. Såpass at jeg lurer på om det er rier som har begynt, men det er ingen tegn til at fødsel kommer til å skje i den nærmeste framtid isåfall.

Det tok litt tid, men nå ser det ut som magen har poppet ut litt mer også, den er ihvertfall rundere og jeg ser litt mer gravid ut. Kanskje er den fortsatt liten i forhold til mange andre, men jeg er fornøyd med den nå, selv om jeg ser litt ekstra tjukk ut ;)
I den siste uken så har jeg kjent at magemusklene mine har strekt seg mye også, med nesten daglige smerter, så det har helt klart skjedd noe og jeg er veldig spent på hva jordmor finner ut av på tirsdag. Har ikke SF målet rettet på seg nå, så vet jeg ikke om jeg kan forvente det heller. Jeg prøver virkelig å spise mer, men det er ikke den letteste oppgaven jeg har fått, men jeg tror det har hjulpet på både vekt og for at baby skal legge på seg litt ekstra. Nå vokser han ganske kjapt også og om han ligger på gjennomsnittet så skal han øke ca 200g i uken, og det må jo kunne vises på ei vekt etter 2 uker, fra sist kontroll.

33+5 Jordmortime

Da har jeg vært hos jordmor igjen og beskjeden vi fikk der var hverken forventet eller velkommen og jeg sitter nå med flere spørsmål enn det jeg kunne få svar på.

Jeg ble testet for UVI igjen og selvsagt ga den utslag, det visste jeg jo, men det jeg ikke visste er at nå er uvien gått ett steg lengre og det er nå blodspor i urinprøven. Jeg har jo mistenkt det, siden urinen min hadde skiftet farge, men jeg trodde virkelig ikke at det var blod.
Fordi overlegen sier at jeg ikke skal ha antibiotika så er der heller ingen måte å behandle dette på og jeg må nok regne med å gå resten av svangerskapet med uvi.
Dessverre så har ubehandlet uvi den negative effekten at den kan sette i gang fødselen og nå er jeg i risiko for å føde prematurt. Ingenting er skrevet i stein enda heldigvis, men mer og mer kynnere og stadig blir vondere, så er det ikke å utelukke heller.

Den verste beskjeden var den som fulgte etter å ha målt hvor mye magen hadde vokst. Jeg visste jo at magen min var mindre, men jeg følte at den hadde vokst, så når hun fortalte meg at SF kurven hadde flatet seg ut så kom det som et sjokk.
Det kan indikere to ting; enten ligger babyen såpass nært ryggraden min at magemålet ikke slår ut, eller så tar han ikke til seg den næringen han trenger og har sluttet å vokse.
Derfor skal jeg inn igjen på ny kontroll om 2 uker for å se om det har rettet på seg, men har det ikke det, så blir det ny UL for å se hva som skjer der inne.
Kanskje har han det bedre på utsiden av magen.

Vekten min, som jeg virkelig trodde hadde snudd nå står fortsatt bom fast. Hvordan det er mulig aner jeg ikke, men jeg får tydeligvis ikke i meg nok mat, for om gutten vokser og legger på seg, så betyr det at jeg daler ned i vekt og jeg greier ikke å opprettholde både min og hans vekt samtidig. Jeg håper for hans del at han tar det han trenger av meg, slik at han faktisk er helt frisk og bare ligger nært ryggraden.
Jeg hadde følt meg tryggere om vi fikk UL i dag istedenfor å måtte vente i 14 dager, men noe må skje for å konkludere tydeligvis og det sliter på nervene mine.

Om jeg går i fødsel nå så har jeg en reisestrekning på flere timer med bil, og det er ikke før jeg har passert uke 35 at jeg har lov å føde ved sykehuset her i byen, så jeg håper han holder seg inne i ihvertfall litt over ei uke til. Aller helst holder han seg inne i litt over 3 uker til så jeg får passert uke 37, men blir han prematur så er det godt å vite at de kan sende meg en plass hvor de har dyktige leger, selv om jeg ser helst til at han kommer når han skal og er frisk og rask.

Så bortsett fra alt dette, så har jeg bare små problemer som bekkenløsning, halsbrann og kvalme, men stresset som fører meg alt dette er ikke så lett å legge vekk heller.
Jeg har nok ganske lav terskel for å ringe fødeavdelingen om jeg føler at noe ikke stemmer nå, jeg tar absolutt ikke noen sjanser.

Jeg tok også blodprøver i dag i forbindelse med blodtypen min, og jeg skal inn igjen om noen uker for å ta enda en. Jeg trenger en vaksine rett etter fødselen, så dette er jo standard oppsett pga den.

29 + 5 Jordmortime

I dag var jeg hos jordmor igjen som nevnt i forrige innlegg og der fikk jeg påvist et par ting som jeg kanskje ikke var helt forberedt på.
Vekten, som jeg hadde håpet hadde snudd nå, står på stedet hvil. Absolutt ingen endring, og det har det ikke vært siden uke 21 heller. Jeg har nå gått ned 7kg, og selv om livmor, morkake, navlestreng, fostervann, ekstra blod i omløpet og baby veier sitt og stadig øker, så skjer det ingenting med vekta. Man sier at ved termin så veier man ca 12 kg mer enn før svangerskapet, men her ser jeg ut til å gå ned mens resten går opp slik at vekten har stoppet. Det er fortsatt ingen fare med det, men det er jo litt mistenksomt allikevel for min del.
Baby har snudd seg med hodet godt nedi bekkenet, og det mistenkes at han har festet seg allerede. Han er riktignok ganske liten enda og kan smette ut igjen, men det kan også tenkes at han er og forblir slik fram til fødsel. Når hodet fester seg har jo ingenting med når fødsel starter, men det gir et tegn til at han er klar eller gjør seg klar til å bli født, så jeg håper at han forbli i magen en stund til. Kommer jeg meg til uke 37 så er ingenting bedre enn det. Da er han jo fullvokst og utviklet nok til å både puste selv og drikke morsmelk selv.
Så forbli der inne i 7 uker til, lille gutt, det er for tidlig enda.

Ellers så fikk vi vite at jeg har lavt blodtrykk, men fortsatt akseptabelt og det samme gjelder blodprosenten min. Det er lavt, og på grensen til å måtte ta noen tiltak som jerntilskudd, men ikke så lavt at vasellampene blinker helt enda. Så det er mye som ligger i grenseland nå. Også symfysemålet ligger helt nederst på det grønne feltet, men siden det fortsatt følger en jevn kurve så er det greit.

Jeg har hatt mye ryggsmerter og ligamentsmerter i den siste uken og ligamentsmertene kommer av stillingen til guttungen. Han ligger som en bue mot venstresiden min, akkurat der jeg har vondt så det er livmor som strekkes for fult som skyldes at jeg har vondt nå. Ryggsmertene kan indikere at jeg har bekkenlåsning og ikke bekkenløsning som antatt og om det blir verre så må jeg oppsøke kiropraktor. Ikke noe jeg har lyst til med andre ord, men om bekkenet er låst i ryggen så er det jo selvsagt bedre å få knekket det opp enn å være hemmet i bevegelsene mine. Jeg har jo også en fireåring å ta meg av, så bevegelse i det hele tatt er kritisk for meg å få til, men jeg tror allikevel jeg har gjort rett i å ikke løfte han så mye.

Ellers så ble det mye papirarbeid å snakke om hos jordmor i dag, med farskapspapirer og stønader så der er det ikke så mye å oppdatere om, men det vil nok bli noe krangling med nav og diverse andre kontorer i nærmeste framtid tror jeg.
Jeg skal også begynne å gå til ei helsesøster straks for å forberede meg på en mulig barseldepresjon. Jeg  håper selvsagt at jeg slipper unna den faenskapen der, men siden jeg er mer utsatt for å få det så er det greit å være førevar.

29 + 4

Begynner å bli en stund igjen siden jeg har oppdatert her og det er ikke stort å melde om. I morgen skal jeg tilbake til jordmor for en vanlig sjekk og jeg er veldig spent på vekta. Jeg tror den endelig har begynt å snu, men jeg aner virkelig ikke.
Kvalmen begynner endelig å slippe taket og det var på høytid! Den er ikke borte enda, men nå har jeg fler og fler gode dager med både matlyst og ingen oppkast. Jeg spiser mer enn jeg har gjort og jeg har perioder med mer energi. Dessverre så vet jeg å utnytte energien og gjør kanskje litt mer enn kroppen har lyst til, for neste dag så får jeg som regel svi for det med låst bekken og utmattelse.
De siste to dagene har vært helt grusomme med tanke på bekkenet. Baby har ligget så lavt at jeg føler at han skal falle ut når som helst og det presser på ligamentene som strekkes så langt det går. Det begynner å bli tungt og det er egentlig litt rart å tenke på, for når gravide sier de begynner å kjenne tyngde så forestiller man jo seg svære mager og strekkmerker, men her lar magen vente på seg. Det er absolutt like tungt å gå gravid med liten mage som det er å gå rundt å vagge med svær gravidmage!

Magebilde 29+1

Det er ikke vanskelig å forstå at mange ikke tror jeg er gravid i det hele tatt, til tross for å være i 3. trimester, men det skal sies at magen er og føles større ut om kvelden eller når jeg sitter. Den ser også større ut med klær, men allikevel så er det jo ikke den standard gravidmagen man forestiller seg i uke 29. 

I morgen skal symfysen måles og jeg er også spent på hvordan den ligger an da den lå veldig lavt sist gang jeg var hos jordmor som er 4 uker siden.

27+5 innleggelse?

Da har jeg vært hos overlegen ved sykehuset vedrørende min uvi og problemer med antibiotika.
Han er en ganske krass lege, men han kunne virkelig det han drev med.
Etter en kort samtale om problemet så var det ul. Jeg fikk ikke sett skjermen fra der jeg lå, men pappan fikk sett en stor og sprell levende krabat. Jeg hadde vært litt urolig før jeg dro til timen fordi det hadde vært lite liv i dag, så det at jeg fikk en uventet ul roet en nervøs mamma. Alt var helt fint og alt var normalt.
Så var det opp på gynekologstolen som alltid er like koselig..
Han ville sjekke urinrøret og generelt i underlovet. Der så alt fint ut og jeg har ingen åpning eller er i fare for fødsel i nærmestee framtid slik jeg tolket det ihvertfall.
Det han kunne konstantere med er at problemet mitt ligger ikke i UVIen, men østrogenmangel.  Slik som en 60 år gammel dame, sa han.
Det er ikke uvanlig i det hele tatt og så snart jeg får i gang eggløsning og syklusen igjen etter fødsel så ville dette rette på seg selv. I verstefall kunne jeg få urinlekasje, men det er heldigvis ikke et problem enda. Bank i bordet.

Legen ble derimot ganske irritert på fastlegen min for å ha gang på gang gitt meg antibiotika.  Dette løser ikke dette problemet og når jeg blir så dårlig som jeg blir av det, så er det null hensikt med det. Så han skulle sende ned et brev til fastlegen min med streng beskjed om å IKKE gi meg mer antibiotika.
Så nå skal jeg bare forebygge UVIen med vitamin C og væske, og la dette gå sin gang.

Innleggelse for å få antibiotika ble derfor ikke et tema lengre og ingenting mer vil skje med denne saken.

Jeg visste jo at legen min var en tufs, men at han tok såpass lett på ting ante jeg ikke. Om det hadde vært mulig så skulle jeg byttet fastlege, men i en liten by så er leger vanskelig å finne. Gode leger vet jeg ikke om eksisterer en gang her.
Men nå fikk jeg endelig et tilfredsstillende svar på de største problemene mine og jeg håper å få litt fred nå så jeg kan nyte det som er igjen av svangerskapet.

27 + 4 Ultralyd av bukorganer

Så var dagen for ultralyd av bukorganer kommet og gått.
Jeg har skrevet et innlegg tidligere om hvorfor jeg skulle ha denne undersøkelsen, men for å oppsummere;
Jeg har siden tidlig i svangerskapet fått anfall med intense magesmerter, og etterhvert som ukene gikk begynte disse anfallene å bli verre og de varte lengre. Smerten gir deg et dødsønske og er mye verre enn barnefødsel. Jeg har generelt en ganske høy terskel for smerte, men denne greide ikke en gang jeg å overse.
Jeg havnet på legevakten 2 ganger pga disse smertene, men ingen leger ville høre på meg når jeg sa det mest sannsynlig er gallestein. Det skulle gå nesten 2 måneder før jeg endelig fikk gnålet meg til en ultralyd, og det var denne jeg var til i dag.
Legene har kommet med mange rare utsagn slik som "Du er ikke feit nok til å få gallestein" og "Dette er bare luftsmerter", så i dag følte jeg bare for å vise de mine to lengste fingre og be de om å ta en ferietur til et varmere strøk enn Syden.

Det ble påvist utallige mange små gallesteiner i galleblæren min, og de fylte halve blæren. Ikke rart det plutselig hjalp å leve strengere med et kosthold som er anbefalt for de med gallestein. Det er jo nettopp det jeg har!
Heldigvis hadde jeg flaks i uflaksen og disse steinene er små nok til å kanskje passere seg med tiden uten operasjon, og om jeg lever med et godt nok kosthold så skal jeg ikke få flere anfall heller, men man vet jo aldri og stålsetter meg for et par nye anfall i fremtiden før det hele er over.

I morgen, 27+5, skal jeg inn på sykehuset igjen for en samtale om jeg skal bli innlagt eller ikke. Jeg trenger antibiotika for en stygg UVI jeg ikke blir kvitt. De antibiotikaene jeg kan ta i tablettform er jeg resistent mot eller tåler ikke, så nå håper jeg på å få en annen type intravenøst og jeg ber til hvem enn som tar imot bønner om at jeg ikke blir dårlig av den jeg evt får. og at jeg blir kvitt plagene mine nå slik at jeg kan begynne å nyte det lille som er igjen av svangerskapet.

27 + 2 ang UVI

Slik jeg skrev i forrige innlegg så vil jeg ta opp saken min om UVI og hvordan helsevesenet jobber i denne byen.

Helt fra begynnelsen av svangerskapet har jeg hatt UVI, og jeg visste det kom til å skje da jeg slet veldig med dette når jeg var gravid med førstemann, men fordi legen min ga opp saken min og behandlingen den gang så ville jeg prøve å bli kvitt den på egenhånd før jeg kontaktet hjelp.
Ukene gikk og en dag turte jeg ikke å utsette det mer, jeg ville ha antibiotika.

Jeg var rundt 12 uker gravid  en plass når jeg først dukket opp på laboratoriet ved legesentret og sa jeg hadde en UVI, noe som en urinprøve beviste.
Jeg fikk utskrevet Selexid, noe jeg mente å huske ikke tok UVIen ved forrige svangerskap, men jeg husket ikke hva grunnen var annet enn at jeg ble veldig kvalm av den. Så jeg tok den slik jeg skulle til jeg ikke greide å slutte å kaste opp. Jeg avsluttet kuren og tok igjen kontakt med legesenteret.
Jeg sendte inn ny urinprøve som viste at jeg fortsatt hadde urinveisinfeksjon.
Sykepleieren mente jeg var resistent mot selexid og det var derfor den ikke hadde fungert på meg før, og heller ikke denne gangen. Jeg ble da satt på furadantin, denne gangen trodde jeg det ville ta den, men etter et par dager så begynte jeg å kaste opp så ofte at jeg kastet opp blod. Jeg hadde ingen energi igjen og det å stå oppreist var bare å utelukke.
Jeg avsluttet kuren og dro til legesenteret igjen. Ny urin påviste fortsatt UVI og prøven ble sendt til dyrking, men ny antibiotika ble ikke skrevet ut i påvent av resultatet av dyrkingen.

Det gikk flere uker gikk og da jeg havnet hos legen med intense magesmerter i uke 24-25 testet legen min urinen min selv og gikk over resultatene fra forrige dyrking. Han var enig i at jeg var resistent mot selexid, men satte meg på furadantin igjen. Jeg visste ikke at dette var det han skrev ut til meg før jeg allerede var på apoteket for å ta den ut, så jeg fikk ikke protestert mens jeg var inne på legekontoret.
Jeg møtte dog på en annen lege jeg møtte på legevakten ei ukes tid førut like utenfor legesenteret og hun spurte om hvordan det gikk med meg. Så jeg fikk drøftet det litt med henne der ute og jeg protesterte litt om hvorfor han hadde skrevet ut furadantin igjen til meg når jeg ble så dårlig sist, men hun sa at jeg bare måtte prøve igjen om det var det han mente jeg måtte ha.

Så begynte jeg på kuren på nytt, selv om jeg visste som lå i vente.
Jeg rakk å bruke den i 2 dager før jeg kastet opp blod igjen og hadde et enormt ubehag i lungene (furadantin kan skape væske i lungene). Samme dag som blodet kom opp så kontaktet jeg legesenteret igjen og jeg ble oppringt av en sekretær som hadde snakket med legen min. Fordi det var fersk blod så ville de ikke ha meg inn, det var ingenting å bry seg om når det bare var snakk om et blødende sår i spiserøret. Jeg fikk beskjed om å fortsette på kuren og om det skjedde igjen så skulle jeg avslutte og kontakte de på nytt. Det gikk knapt en dag før jeg fikk nok. Jeg slet med å puste skikkelig og med null energi og konstant kvalme så avsluttet jeg å ba om ny time.
Det tok litt tid før legen giddet å ta meg inn igjen, og på den tiden hadde jeg bestemt meg for at jeg ville innlegges å få antibiotika intravenøst.
Når man er gravid så er det kun disse to typene antibiotika man trygt kan ta, og jeg så ingen annen utvei enn å bli innlagt.

Legen tok meg omsider inn og jeg forklarte hvor dårlig jeg blir av disse to typene, og at jeg ville legges inn på sykehuset. Legen min giddet jo selvsagt ikke å høre på dette, og jeg måtte igjen bevise at jeg faktisk hadde UVI. Nå var urinprøven så dårlig at den fikk fult utslag på infeksjon ved stikkprøve og jeg hadde oppriktig vondt, ikke bare når jeg tisset, men også ellers.
Han ville skrive ut en annen type antibiotika for meg, men siden jeg ikke visste om noen annen type jeg kunne ta trygt, så måtte jeg spørre han om jeg egentlig kunne ta denne nå som jeg var gravid. Og det var ren flaks at jeg faktisk spurte, for dette måtte han sjekke opp på nettet og det viste seg at nei, denne kunne jeg IKKE ta mens jeg var gravid.
Han måtte ringe opp en mikrobiolog ved et annet sykehus å forhøre seg om hva han mente, og jeg ble sendt ut på venterommet mens han snakket med både sykehuset her i byen og med mikrobiologen, så hva som ble drøftet vet jeg ikke.
Jeg fikk omsider komme inn igjen og han kunne fortelle at mikrobiologen hadde bekreftet at nei, denne skulle jeg ikke ta!
Legen min sa derfor at han skulle skrive ut Selexid til meg, og da satte jeg meg på bakbeina. Jeg krangler sjeldent med leger, men herlig helt.. nå hadde jeg bevist 2 ganger at jeg ER resistent mot denne typen og den har null effekt på meg. Legen prøvde å fortelle meg at neida, jeg er ikke resistent allikevel.
Jeg kunne se at jeg gjorde han fortvilet også, for han visste jo ikke om noe annet han kunne gi meg, så han pustet oppgitt og spurte hva jeg ville da.
Jeg var jo usikker på om det var noe jeg ikke visste om her, så jeg spurte han ut om hva de på sykehuset ville gi meg dersom jeg ble innlagt, og det var to typer jeg kunne få der. Jeg har ikke prøvd disse før og han sa at de var temmelig sterke i forhold til slikt som selexid, men han mente at de var trygge å bruke mens jeg var gravid.
Jeg sa at jeg heller ville prøve noe nytt enn å gå tilbake til noe jeg vet ikke fungerer på meg, og han sa ikke noe før han satte seg ned å begynte å skrive et brev til sykehuset.
Han sa at jeg skulle levere det til sykehuset og han kom til å ringe opp dit for å si at jeg kom inn og skulle være på en Ø.liste.
Fordi jeg ikke var sikker på om jeg ville bli innlagt der og da eller om det bare var en undersøkelse, så måtte jeg vente til påfølgende morgen med å dra inn. Jeg måtte finne barnevakt til sønnen min og ordne alt dette først, men vi dro så tidlig som det lot seg gjøre neste dag.

Vi møtte opp på avdelingen og jeg leverte inn brevet. Jeg ble spurt om jeg egentlig var på Ø.listen, og jeg fortalte hva legen hadde sagt om at han skulle ha ringt inn dagen i forveien. De bak skranken kunne ikke finne meg noen plass i systemet deres og det ble ringt rundt hele sykehuset for å finne ut om jeg sto oppført noen plass, men neida. Legen min hadde IKKE ringt opp dit og bare brevet jeg kom med var ikke nok til å få en time der og da, så jeg ble bedt om å dra hjem å vente på et brev i posten hvor de skulle gi meg en ny vanlig time.
Jeg vet ikke om jeg var lettet eller skuffet, men blid var jeg ikke. Legen min er og forblir en tufs.

Senere samme dag så ble jeg oppringt av den avdelingen på sykehuset igjen og ble fortalt at jeg hadde fått time, men pga helg så visste de ikke om brevet ville komme frem i tide og ville forsikre meg om at jeg visste om timen isåfall om brevet ikke skulle være fremme før da.
Så jeg fikk time den 8. oktober, og heldigvis er det ikke så veldig lenge å vente og jeg håper denne legen forstår meg og gidder å høre på meg. Om jeg blir sendt hjem igjen uten å ha fått hjelp så vet jeg ikke hva mer jeg kan gjøre.. Dette er isåfall en helt grusom by å bo i når det gjelder helsevesen. Det er helt sykt hvor vanskelig det er å få hjelp her og om jeg faktisk var døden nær så føler jeg ikke at jeg kan stole nok på de til å faktisk redde meg.
Vet de egentlig hvor farlig det er å være gravid med UVI? Det ser ikke slik ut.. Men nå får jeg bare håpe antibiotikaen hjelper dersom jeg blir innlagt og at dette ikke er nok en bomtur.

Jeg har ikke ord en gang for hvor lei jeg er nå, og jeg har ikke hatt ett minutt hvor jeg har nytet dette svangerskapet pga komplikasjonene og plagene. Psyken er såpass dårlig at jeg også har fått ny psykolog via jordmortjeneste nå, sammen med helsesøster, så utmattelse er bare forordet.

27 + 2 Intense magesmerter

Jeg har ikke skrevet så mye i det siste, og det er ett tema jeg ikke har tatt opp skikkelig enda her inne om jeg tenkte å skrive litt om i dag.

I begynnelsen av svangerskapet fikk jeg ofte veldig vondt i mellomgulvet, og det spredde seg i ryggen mellom skulderbladene. Under svangerskapet med førstemann så hadde jeg lignende smerter, men jeg trodde da det var noe feil med hjertet mitt og det ble utført en EKG og CRP uten å finne noe. Legen konkluderte med at det skyldes reflux og irritasjon av spiserøret.
Med dette som bakgrunn så trodde jeg igjen at dette var bare reflux og jeg overså det hver gang jeg fikk et nytt anfall. Etterhvert som ukene har gått nå, så har anfallene blitt vondere og de varer lengre. En dag ble det så ille av jeg slet med å puste og ingenting jeg gjorde hjalp, så vi dro på legevakten.
Jeg ble sittende på venterommet i 2 timer, og på den tiden så hadde smertene gitt seg og legen som tok imot meg hadde allerede før jeg kom inn døra bestemt seg for at dette skyldes forstoppelse.
Dette var jeg ikke enig i, men fulgte rådene jeg fikk av legen.
2 dager etterpå fikk jeg et nytt anfall - verre enn det forrige. Denne gangen greide jeg ikke å puste, snakke eller bevege meg og legevakten ble ringt igjen av min forlovede. Smertene var av den type hvor man ønsker å stryke med eller ihvertfall å besvime for å få en liten pause, og varte i vel over 2 timer i strekk med intense kontante smerter i mellomgulv og rygg.
Innen jeg var kommet meg til legen min og fått snakke med han så var smertene borte igjen, men jeg fortalte hva de på legevakten hadde sagt og at jeg ikke var enig i at dette skyldes fordøyelsesplager av noe slag.
Jeg nevnte at noen i min familie har hatt gallestein og jeg mente dette kunne ligge i familien og etter litt om og men av legen så ble jeg hørt, men ikke uten litt motstand. Jeg har fått høre av flere leger rett ut at jeg er ikke feit nok til å få gallestein. Når de kommer med slike utsagn så blir jeg provosert, vet de egentlig hva gallestein kan komme av? Når man er gravid så har man et høyere nivå av østrogen som bare i seg selv kan føre til gallestein, så at jeg ikke er så ekstremt stor er ikke grunn nok til å avse hva jeg kjenner på selv.
Jeg ble sendt for å ta blodprøver som hovedsaklig gikk på lever og stoffskifte.

Etter det siste legebesøket så begynte jeg å leve som om jeg hadde gallestein og jeg unngikk matvarer som kunne sette i gang et nytt anfall, og siden den gang så har jeg greid å stoppe alle anfallene som truer med å bryte ut. Jeg styrter kaldt vann så snart jeg kjenner ubehag og kostholdet er helt i forhold til hva en med gallestein skal leve etter. Jeg har ikke hatt et eneste stort anfall etter at jeg begynte med dette.

Når blodprøvene kom tilbake så viste de tegn til infeksjon i kroppen, noe stemte ikke helt. Endelig begynte de å tro mer på meg at dette ikke hadde noe med tarmer og fordøyelse å gjøre.
Men de ville ikke gjøre stort mer før de tok kontrollprøver.
Jeg har også prøvd å bli kvitt en UVI igjennom hele svangerskapet, så jeg visste om at det var infeksjon i kroppen, men nå dukket de opp på leverprøver og tror ikke disse har en sammenheng. Jeg kommer til å ta opp saken om UVIen i neste innlegg.

Jeg fikk endelig henvisning til UL for sjekk av alle bukorganer og jeg har ikke vært der enda da timen er den 7. oktober (5. oktober i dag). Jeg har prøvd å få denne ultralyden siden jeg først havnet på legevakten, men det skulle gå vel over en måned før jeg faktisk ble hørt og jeg er veldig skuffet over helsevesenet i denne byen. Jeg har flere ganger unngått å kontakte hjelp fordi jeg vet jeg ikke blir hørt og jeg vet jeg ikke vil få hjelp, men nå er det ikke lengre snakk om bare mitt velvære, men også for sønnen min som jeg bærer og da er terskelen min lavere før jeg ringer og gjør meg sta.

Om ultralyden viser at jeg har gallestein nå så er jeg ikke overrasket, jeg blir heller overrasket om resultatet viser noe helt annet.

25 + 4 3D ultralyd

I dag var vi på 3D ultralyd, som vil bli den siste ultralyden vi drar på dette svangerskapet. Det er så rart å tenke på at neste gang vi ser han igjen, så er han er!
Jeg fikk bildene i papirutgave denne gangen, men jeg vil få de i bedre kvalitet så snart jeg får sendt inn minnebrikke.

Det var garantert en gutt! Hun vekstestimerte han til å være 3% større enn gjennomsnittet og det ser ut til å bli en rund og god baby dette. Han er ca 800g nå.
Alt var i skjønneste orden og han lå å gapte og smattet under hele timen omtrent. Han lå med ansiktet vendt mot morkaken for det meste av tiden så veldig gode bilder fikk vi ikke, men jeg kan se godt at han er lik pappan sin ihvertfall!

Magebilder uke 7 - 24

22 + 0 + Ordinær Ultralyd

20. August (20+5) Møt Benjamin Wilhelmus!

Da har jeg vært på OUL, og alt var helt perfekt!
Menstermin stemte også, så nå er jeg der hvor jeg begynte, med termin 5.Januar (40+3).
Vi venter fortsatt en gutt, som forsåvidt var veldig aktiv under timen og gjorde det vanskelig å ta mål. Men han roet seg litt etterhvert og målene ble tatt. Han hadde også hikke under timen, så det var konstant liv i den lille kroppen.

Gaper

Morkaken hadde flyttet seg, endelig, og ligger nå helt perfekt til på bakre vegg og høyt nok oppe. Så nå skal det ikke være noen blødninger fremover pga den og jeg håper det stemmer også. Blod er skummelt når man er gravid!

Vi kunne se at gutten hadde vokst en del siden sist vil så ham i uke 15. Jeg synes også å få ultralyd 20+5 er i det seneste laget for han strekte seg så langt ultralydapparatet kunne se. Noen tall på hvor stor han er fikk jeg ikke, men alt var bra og han stemte akkurat med 20+5 så da er han slik han skal.

Ligger vendt fra oss med hånden opp mot hodet

Må også si at jeg er meget imponert over jordmoren vi fikk. Hun er kanskje den første vi har møtt på som ikke huffer seg over å måtte snakke engelsk og inkludere mannen. Alle leger osv vi har møtt så langt har unngått å forklare ting til han fordi de helst ikke vil snakke engelsk eller et annet språk, så dette var veldig godt å bli møtt med både for han selv og meg.

Vendt ifra oss. Ser formen på øret.

Når det gjelder kvalmen jeg har hatt siden uke 8, så snakket jeg med jordmoren om det og hun mente at om jeg gikk flere dager uten væske eller næring nå, så blir det innleggelse på sykehus for å få det intravenøst. Så nå har det visst gått så langt at jeg kanskje trenger hjelp. Selvsagt prøver jeg å unngå det, men å presse i seg mat når en føler at en må kaste opp, så er ikke det den letteste oppgaven du har fått. Morgenen er helt klart verst for tiden og om jeg ikke får i meg noe mat innen en viss tid etter at jeg har stått opp, så skal jeg ikke regne med å få spist noe resten av dagen heller. Vann kommer rett opp igjen, og ingenting frister. Jeg må huske å spise, hvis ikke så blir det ikke spist noe.

Jeg kjenner daglige spark, og han har absolutt fått seg en døgnrytme hvor han sover mesteparten av dagen og er våken på formiddagen og igjen på kvelden. Jeg kjenner også at han begynner å få mindre plass der inne da jeg kjenner mer av bevegelsene hans som jeg ikke kjente før. Men han har god plass fortsatt, så mer bevegelser blir det!

Liggemage uke 22

20 + 0

Da var jeg bikket 20 uker! i morgen er jeg halvveis, ihvertfall midlertidig siden jeg tror jeg blir satt litt tilbake ved ordinær UL som er over helga. Men får juble stille for meg selv, for uansett så er jeg ikke langt unna!

I dag ringte jeg inn for å få resultatene på blodprøven jeg tok i forrige uke, og der var alt utrolig nok helt fint! Fin blodprosent og et ekstremt bra jernlager! Jeg har aldri hatt et bra jernlager så jeg ble nesten slått i bakken av resultatet, måtte vel være feil? Men neida, det stemte det. 12,9 i blodprosent og 54 i jernlager. Flotte tall for å være en gravid som sliter med å spise i det hele tatt, tar ikke tilskudd (prøver, men kroppen vil ikke ha de og jeg kaster de opp igjen) og faller i vekt! Det hadde jeg ikke forventet ihvertfall.

Magen er poppet litt mer fram, men fortsatt så godt som usynlig stående, men når jeg ligger så ser det ut som jeg ligger feil vei med rumpa i været :P

Baby er blitt veldig aktiv i det siste og det full rulle hele dagen lang der inne. Protesterer vilt om jeg sitter for lenge eller særlig om jeg sitter framoverlent. Han har det bra, og det gir meg en god følelse også. Jeg gleder meg enormt til han kommer og alt er klart her hjemme!

For noen dager siden så spurte jeg ei her i nærheten om hun kunne hekle ei ugle-lue til gutten vår, og selv om hun var travel så ble hun ferdig på under 8 timer og ble sendt i posten neste dag! Utrolig flink og rask dame med skikkelig kvalitetsprodukter. Denne lua skal han få ha på seg på vei hjem fra sykehuset :)

Navnet til gutten er bestemt, men vi ønsker å vente til etter ordinær UL med å offentliggjøre det. Da får vi bekreftet kjønn fra sist UL ihvertfall så vi slipper å forvirre noen med navnevalget :P
Nå blir nok neste innlegg en rapport fra ultralyden med bilder og navn, det ser jeg virkelig fram til!

19+0

Da var jeg bikket 19 uker og er snart halvveis.  Jeg har sagt 'snart halvveis' siden uke 15 sikkert, men nå er jeg ikke langt unna altså!

I de siste to ukene siden jeg skrev her sist så har det vært mye oppkast, kvalme, svimmelhet og smerter. Og for å ikke snakke om kynner!
Merker at jeg kan takle alt av smerter og ubehag, men min største frykt er helt klart å føde for tidlig.
I det siste har jeg også vært ekstremt trøtt  og sliten, men det følger nok med om man skal være gravid! Men blodprøver er tatt for å se an jernlagerene og blodprosent, i tilfelle det kan være grunnen. Den prøven får jeg svar på i neste uke.

Gutten sparker bra og beveger seg hver dag, selv om det har vært et par dager hvor han ikke har vært fult så aktiv. Jeg kan se spark fra utsiden og har også kjent de med hånden en stund nå. En sterk liten viking der inne ;)

Så langt virker alt bra, det er nok frykten min som er verst for tiden!

Når jeg står har jeg ikke fått gravidmage enda, men når jeg ligger så synes det litt bedre. 

Livmor går nå opp til navlen omtrent og det vises godt også :)

17 + 1

Nå er det en liten stund siden jeg har oppdatert, men etter privat UL så har jeg spottet hver dag. Det vil si i ca 2 uker nå og endelig ser det ut til å gi seg. Jeg har mindre menssmerter, og også mindre kvalme, men jeg kaster fortsatt opp til tider. Særlig om jeg ikke får i meg nok mat fort nok etter å ha våknet, og mat er ikke det beste jeg vet så det går mest på tvangsspising fordi jeg vet jeg blir dårlig om jeg ikke spiser.

16 + 5 kjente jeg helt klart spark. Jeg har kjent små dult i et par uker, men det kunne så lett ha vært noe annet at jeg ikke var sikker. Men nå kommer det spark oftere og jeg kan skille det fra alt annet. Jeg sjekket også med doppleren for å dobbeltsjekke og hver gang jeg kjente et spark så slo det hardt mot doppleren så det var så absolutt spark og bevegelser der inne hver gang jeg kjente noe. Hjerterytmen til gutten ligger på 155-160 slag i minuttet.

Nå går tiden ekstremt sakte synes jeg, dagene snegler seg forbi og jeg teller ned til ordinær UL som er om 3,5 uke. Da blir nok termindatoen min endret til en dato jeg skal følge til siste slutt og jeg tror jeg er litt kortere på vei enn hva jeg teller nå siden på de 4 tidligere ULene så har han vært målt kortere på vei bortsett fra 1 gang hvor jeg plutselig var 4 dager lengre på vei.

Magen er så godt som ikke-eksisterende og om man ikke vet at jeg er gravid så er det ingenting som tyder på det heller. Her et et bilde av magen fra uke 8 til uke 16...

Jeg er allerede ganske så polstret så selv om det ser ut som en bump der så er det altså ikke babymage å se. Eneste forskjellen er kanskje at 'tuppen' er litt rundere enn før. 

15+5 - 4. Ultralyd

Søndag, når jeg var 15+3 kom blodansamlingen ut. Med litt blandede følelser så ble det deretter to veldig rolige dager i tilfelle det fortsatt skulle gå galt, så jeg lå for det meste av tiden. Jeg hadde jo håpet at litt og litt skulle komme ut, men neida her kom hele greia på en gang. Bare gammelt blod så jeg dro ikke til noe undersøkelse eller lignende heller, jeg hadde jo fått beskjed om å komme inn om det var friskt blod, og det var det jo ikke.

Jeg blødde om morgenen i 2 dager og i dag har det ikke vært noe bortsett fra en veldig mild spotting. 

I dag dro vi til privat UL som allerede var bestilt lenge før dette skjedde, så det passet ganske bra å få alt sjekket igjen allikevel. Denne gangen var det utvendig UL så vi så ikke noe til blodansamlingen, men det ser ut til å ha tømt seg helt nå og faren er over. Denne gynekologen mente også at blødningen stammet fra bortfallet av en tvilling som aldri var utviklet, så det er merkelig å tenke at det kunne ha vært to, men vi visste jo bare om den ene så fallet er ikke så høyt, bare merkelig. 

Gynekologen sjekket baby grundig, dette var ikke gjort før så det var veldig betryggende at det ble gjort. Hun kunne se 4 hjertekammer, hovedpulsåren hadde fin gjennomstrømning, det var urin i blæren så baby svelger og tisser slik den skal. Bevegelsene var fine og hjerterytmen var fin. Alt så bra ut!

Spurte om hun kunne se kjønn og joda, det er en GUTT! Hun ville ikke garantere det med 100%, men alt tydet på at det ligger en lillebror i magen min. 

Så nå er den største faren over, ingenting er galt, ingen avvik og jeg ble satt tilbake til menstermin (4. januar) og jeg følger den fram til ordinær UL som er om 5 uker. Hun målte hode, mage og CRL og alt så bra ut, og han hadde fine mål rundt magen som tydet på at han fikk mer enn nok næring. 

 

Det er en gutt!

Her ligger han med begge hendene opp mot hodet.

14+3

For 2 dager siden så var vi på oppfølgingstimen til gynekolog, men der var det ingen forandring. Blodansamlingen var der fortsatt og den var like stor og helt uforandret. Gynekologen fant forresten ut at morkaken lå ganske lavt og kan være grunnen til blødningen jeg hadde. Hun fant også en skillevegg, som hun mistenkte betydde at det har vært en tvilling der, men falt fra før den var i live og det kunne også forårsake blødninger.
Hun ville forresten sette meg tilbake ei uke fra menstermin ut ifra mål av hode og lårbein, men jeg fatter ikke hvordan en gynekolog kan si 4 dager fram, og 2 uker etterpå så sier en ny gynekolog 6 dager tilbake. Så jeg endrer ingenting fram til ordinær UL hvor det skal være en terminbestemmelse som mest sannsynlig er mer nøyaktig enn hva de har vært nå på de siste 3 ultralydene.

Så ingenting er forandret, men jeg kommer ikke til å være sengeliggende fram til ordinær ul, det gidder jeg rett og slett ikke. Så jeg tar det heller med ro og lever så normalt som mulig og håper på det beste.

Jeg har mye vondt for tiden, i hode, rygg, livmor, nakke, muskler og skjelett og uansett hvor stygt det er å si det, så skulle jeg ønske svangerskapet var over nå. Jeg føler lite glede over å være gravid, men misforstå meg rett, jeg gleder meg til å få babyen. Jeg er bare lut lei av å ikke føle meg vel lengre.

I det siste så tror jeg at jeg har kjent liv, av og til, men jeg er ikke sikker. Jeg kan jo være alt fra 13 til 15 uker på vei, så hvor sterk baby er aner jeg jo ikke. Men jeg mener å ha kjent det et par ganger.
Men om noen uker så regner jeg med at det er noe sterkere og kan kjennes uten tvil.

12 + 3

Ukene har gått og litt har skjedd..

Ultralyden jeg fikk 10 + 6 viste et lite knøtt som så absolutt var i live og alt så ut til å være i skjønneste orden. Selv om dette var en veldig uerfaren gynekolog som utførte denne ultralyden så føltes det bra å få se at det faktisk er en liten skapning der inne.

Tiden gikk og 12 + 0 skjedde det utenkelige..

Vannet mitt gikk (trodde jeg i såfall) og jeg begynte å blø MYE.

Det ble raskt tur til legevakta, men det ble vi sittende i en hel time før vi fikk inn å snakke med legen. 

Legen kunne ikke gjøre noe som helst og vi ble bedt om å dra til gynekolog dagen etterpå. Ikke ble jeg sjekket, ikke tok de ultralyd og ikke kunne de si noe om hva som skjedde, men dama i skranken sa surt at det ikke kunne være vannet som hadde gått.

Vi var hjemme igjen, redde og i uvisshet om hva som skjedde eller holdt på å skje, og det ble en lang kveld og natt.

Kl 9 neste morgen fikk vi komme inn på sjekk hos gynekologen og jeg hadde fastet i tilfelle det ble utskraping og forberedte meg på det aller verste og utenkelige. 

Jeg ble sjekket, og alt så fint ut. Livmorhalsen var lukket, blødningen hadde stoppet og sånn sett så alt bra ut. Så ble det innvendig ultralyd og de sekundene gynekologen tittet på skjermen som jeg ikke kunne se der og da føltes ut som en evighet og jeg var skråsikker på at noe var galt.

Så snudde han skjermen og der fikk jeg øye på en lite krabat med bankende hjerte og sparket av all kraft!

Babyen lever! 

Jeg har fortsatt en blodansamling, halvparten så stort som fosteret i seg selv, og dette kunne bety problemer, men det var slett ikke sikkert at det betydde noe som helst heller. Enten ville kroppen fikse dette selv, eller jeg kom til å blø av og på framover, eller så kunne det komme ut helt og sistnevnte er ikke ønskelig da dette kan sette i gang fødsel.

Så nå ligger jeg sengbundet med diagnosen 'Truende Abort', og her blir jeg i 2 uker før det er tilbake på kontroll for å se om det går som det skal uten problemer. Jeg har sluttet å blø, men det kan lett starte igjen og jeg tar ingen sjanser nå. 

Denne gangen fikk vi med bilde av lille sprell på knapt 6 cm. Ikke det beste bildet jeg har sett, men man ser jo knøttet :)

Gynekologen mente forresten at jeg var 4 dager lengre på vei enn hva jeg regner, så det gjenstår å se om det stemmer eller ikke :)

10+2

9+4 var den første og siste gangen jeg greide å få fram hjertelyd og siden har jeg også strevet med å finne min egen puls, så jeg tror doppleren min begynner å ta kvelden.
På onsdag (lørdag i dag) så skal jeg til gynekolog på et besøk jeg ikke aner hva innebærer, men jeg håper på tidlig UL som jeg vet de har tilgjengelig der allikevel og jeg har også søkt om å få det. I brevet sto det som sagt tidligere ' vurdering av gynekolog' så mitt beste gjett er at de skal vurderer om jeg får ul eller ikke. Ordinær UL er ikke før jeg er nesten 21 uker på vei, så om det skulle vise seg at jeg ikke får ul på onsdag, så blir det å bestille time til privat.

Formen er som før, mye kvalme, lite energi, sover mye og er ikke helt 'meg selv'. Lenge siden jeg har følt meg i tipp topp form nå og tror symptomer vil avta snart siden jeg er passert uke 10 og hCG nivået vil synke igjen.
Jeg sliter mye med psyken fortsatt og føler liten glede over svangerskapet. Uavhengig av manglende hjertelyd så har jeg en dårlig magefølelse og tar litt avstand fra det hele. Selvsagt ikke av fri vilje, men underbevisstheten min henger ikke helt med tydeligvis og tar meg med ned med den. Det hjelper heller ikke at vi sliter litt økonomisk fortsatt og ikke greier å komme på oversiden av det hele så jeg går nok igjennom en litt vrien fase og har behov for timen som er satt opp med psykriater i slutten av måneden.

Dersom det skulle vise seg at jeg får UL om 4 dager og alt er bra med spiren, så skal jeg begynne å fortelle det til familie. Kanskje det gjør det litt mer virkelig?

9 + 5

I går 9 + 4 skrev jeg at jeg skulle prøve å høre etter hjertelyden til spiren siden det var samme og første dag som jeg hørte det med kommende storebror. Så når kvelden kom satte jeg meg ned med dopleren og gjorde et forsøk for å finne lyden uten noen tro på at jeg skulle finne noe. Jeg hadde jo letet hver dag i den siste tiden uten så mye som et eneste hjerteslag i resultat. Men jeg fant den! Helt klart og tydelig i flere sekunder, og også pappan fikk høre lyden. Lyden ble ikke registrert av dopleren, så hastigheten fikk jeg ikke målt, men den var ikke til å ta feil av! Den var omtrent dobbelt hastighet enn min, og den var jevn og fin. Verdens fineste lyd!

9+4

I dag var jeg visst kommet til uke 9+4, men selv om det er ei stund siden jeg har skrevet her så går dagene relativt sakte.

I helga så mottok jeg to nye brev hvor det sto i det ene at jeg skal inn til jordmor den 20. August for 'terminbestemmelse', og et annet hvor det står at jeg skal inn til gynekolog den 12. Juni for 'vurdering av gynekolog'. Merkelig hvor merkelig de må skrive hva timen innebærer. 'terminbestemmelse' er det samme som ordinær UL og 'vurdering av gynekolog' har jeg aldri vært borti før, men jeg har spurt om tidlig UL og håper dette er det timen er ment til. Utrolig hvor irriterende det er at de ikke bare kan skrive hva det faktisk er. Brevet er jo mye mer forvirrende enn hva det trenger å være.
Begge de gangene jeg har vært gravid har jeg fått innkalling til ordinær UL i et brev hvor det står 'Ordinær UL' og vedlagt info om hva som skal skje på denne timen. Så at dette er samme klinikk, men samme ansatte, bare ett år senere, er ikke til å tro..

Når jeg gikk gravid med førstemann, så hørte jeg hjertelyden hans klart for første gang denne dagen, 9+4. Så jeg tenkte å prøve igjen i dag å se om jeg greier å høre noe, men jeg har mine tvil, det var ikke så mye å høre for ei uke siden, så hvor mye kan ha endret seg til i dag.

8+5 Jordmortime

Da har jeg vært på min første svangerskapskontroll hos jordmor.
Hun hadde med seg en student, så det var studenten som tok timen i dag, mens jordmor var der mest til ekstrahjelp. Vi fylte ut helsekortet, tok blodtrykket og snakket om høyt og lavt. Jeg ga uttrykk for mine bekymringer når det gjelder om det er liv der inne eller ikke, og ønsker tidlig UL. Jeg oppfylte ingen av kriteriene til å få tidlig UL, men de tilba meg å høre etter hjertelyden selv om det var veldig tidlig fortsatt. Og utrolig nok så var det en svak lyd i bakgrunnen som begge jordmødrene mente var babyen. Jeg er ikke trent nok til å høre det, men når jeg kom hjem så prøvde jeg med min egen doppler og jeg fant samme lyd jeg også, så det er faktisk liv der inne! :D
Jordmor sa også at hun ville legge inn et notat om at jeg ønsket tidlig UL, og de som bestemmer det får enten gi meg et ja eller nei. Jeg venter uansett spent på svar!

Om 2 uker skal jeg inn å ta blodprøvene da de mente jeg helst burde være mellom uke 10 og 13 før jeg tok de. Så jeg planlegger å dra inn samme dag som jeg er 11 uker akkurat på vei. dvs torsdag 13. Juni.
Termin datoen min ble flyttet til 5. Januar, men tellingen er fortsatt den samme, så jeg er fortsatt på 8+5 i dag. De teller tydeligvis med en ekstra dag av en eller annen grunn, men samme kan det være for jeg regner med at den blir justert etter ordinær UL uansett :)

Så alt i alt står alt veldig bra til, jeg er litt mer beroliget, og venter spent på svar om både ordinær og tidlig UL.

8+4

Da var jeg visst kommet til 8+4 og kvalmen har absolutt kommet på plass. Nå har det faktisk gått så langt som til oppkast også, og jeg håper nå bare at jeg slipper unna det verste. Jeg får ikke spist eller drukket noe og jeg merker at jeg ikke er helt meg selv lengre. Jeg spiser mindre enn et barn når jeg presser i meg, og er egentlig minst like kresen som et også.

I morgen skal jeg til jordmor, er veldig spent på hva hun har å si. Jeg har aldri vært hos jordmor før så jeg er litt usikker på hva de kan og ikke kan når det gjelder svangerskapskontroller. Men jeg regner med at jeg blir sendt hit og dit til forskjellige labber i tillegg til samtale på helsestasjonen. Håper bare formen er litt bedre når jeg er der, så jeg slipper å bekymre meg for om jeg må kaste opp eller ikke under en samtale.. Men de er vel vandt til deg også de :P
Jeg må nok ta blodprøver også, dette er noe jeg gruer meg til, da jeg besvimer cirka hver eneste gang de prøver å ta blod fra meg. Jeg har ikke sprøyteskrekk eller noe sånt, men jeg faller helt ut så snart de strammer det hersens båndet rundt arma mi.. håper jeg blir sendt til labben på sykehuset isåfall, de er både mer treffsikre, raskere, og har mer tålmodighet for slike som meg.

Oppdaterer nok i morgen hvordan det gikk der :)

7+6

Nå er jeg straks 8 uker og det begynner å bli lettere for meg, endelig! Jeg er fortsatt veldig kvalm, men jeg har tenkt igjennom hva jeg gjorde sist når jeg hadde hyperemesis og hva som hjalp da, og da drakk jeg mye sjokolademelk. Jeg prøvde det i dag også og det ser ut til å hjelpe mye! Så nå blir det nok krig mellom meg og treåringen over sjokolademelken i huset! :P

Jeg begynner å glede meg litt mer over svangerskapet. Jeg har slitt med litt depresjon og ikke kunne glede seg i det hele tatt, men nå som jeg har fulgt litt med på de som er fødeklare på forumet snartmamma, så kjenner jeg at jeg storgleder meg til både fødsel og barseltiden. Tenk, vi skal få en baby om en 7 måneders tid! :D
Jeg tror det faktumet at jeg ikke har blødd en eneste dråpe så langt, og at jeg er både over dagen hvor jeg begynte å blø sist, og jeg er over dagen hvor jeg mistet til SA sist er over at jeg greier å begynne å glede meg, og jeg har ikke vært så langt på vei siden den gangen det gikk bra og jeg hadde et vellykket svangerskap.
Om jeg nå får hørt hjertelyden snart, så tror jeg ikke det blir noen tvil lengre!
Med sønnen min hørte jeg hjertelyden 9+4 med doppler hjemme, og jeg gleder meg til jeg finner lyden igjen. Kanskje om ei ukes tid eller to?

Ellers så begynner rygg og bekken å krangle litt, synes det er litt tidlig og jeg håper ikke det blir verre. Nå er det på et nivå hvor det er ubehagelig, men ikke slitsomt og det er så absolutt tolerabelt. Så om det holder seg slik, så blir det ikke noe problem.

7+5

Herregud nå går dagene i ett sett. Uke 7 var jo såvidt begynt og nå er jeg nesten i uke 8?

Kvalmen har tatt seg opp her og er nå på et helt uutholdelig nivå, det er nummeret før oppkast. Jeg kan ikke bevege meg, ligge, sitte, spise, drikke eller lukte noe før jeg får en ny kvalmebølge og jeg føler meg helt forferdelig. Kroppen verker, jeg er konstant svimmel og desorientert og jeg føler meg utmattet rett og slett.
Jeg sovner så snart jeg har lagt sønnen min og sover så lenge jeg kan, men våkner alltid like trøtt som før jeg la meg. Vel, de sier vel at 1. trimester er det tyngste av en grunn.

7+2

Så var jeg bikket 7 uker. Synes ukene går veldig sakte nå, men så lenge jeg holder meg opptatt går det.

På torsdag fikk vi et brev i posten, et jeg ikke hadde forventet, ihvertfall ikke et så positivt ett. Vi har fått innvilget støtte og nå er nesten all gjelden vår borte! Nå har jeg bare ca. 1 måneds tid igjen, før alt er betalt og vi er på sporet igjen. DA skal jeg puste ut litt, og kanskje også senke skuldrene litt også.
Så om vi nå også får solgt hunden, så har vi det veldig godt framover.

Som jeg skrev, så har jeg akkurat bikket 7 uker og er i dag 7+2. Kvalmen er godt i gang og det skal ikke så mye til før jeg må roe ned for å unngå oppkast. Jeg takler ikke lukten av mat, å spise mat, drikke større mengder, varme eller mye bevegelse. Og det går igjennom hele dagen, så å kalle det morgenkvalme er uhørt ihvertfall.
Ellers er jeg fortsatt veldig svimmel og jeg har en sky i hodet. Gjett om det er gøy når man er ute å kjører, og reaksjonsevnen er redusert med et halvt sekund ._. Så det er unødvendig å si at jeg ikke kjører uten god grunn lengre, og heldigvis er dette en veldig liten by så det blir aldri lange kjøreturer heller.

Jeg har funnet en privatpraktiserende gynekolog her i byen!
Jeg har virkelig ventet på dette, og hun tar både tidlig ul og hjelper de ufrivillige barnløse.
Så det å vite at jeg nå har mulighet å bestille ul tidlig om jeg føler for det, gjør at jeg kan slappe av litt mer. Bare å vite at hun er der er nok ser det ut for og jeg føler at jeg kan vente litt lengre før det er nødvendig.
Om 1,5 uke skal jeg til jordmor og jeg tenker fortsatt å ta opp bekymringene mine med henne når det gjelder liv i livmoren. Om jeg fortsatt er like nervøs om 1,5 uke, så skal jeg forhøre meg om jeg oppfyller noen kriterier. Men jeg tviler på at jeg oppfyller noen, så om hun sier nei og jeg fortsatt er nervøs, så blir det hos privat garantert.

6+4

Nei jeg vet ikke jeg.. kanskje det er hormoner som herjer i meg?
Nå føler jeg liksom ingen glede for svangerskapet lengre.. Vi prøvde jo så lenge, og jeg var så glad for positiv test. Men det har tabbet av og jeg har tatt litt avstand. Det jeg tror som feiler er at jeg er så redd for SA eller MA at jeg ubevisst heller tar avstand fra det hele enn å bli slått i bakken om det skulle skje.
Jeg har ingen faste bevis på at alt er slik det skal, og UL er ikke lett å få når det ikke finnes private klinikker i nærheten heller. Om dette fortsetter fram til jeg har jordmor time, så skal jeg høre hva hun sier. Kanskje jeg oppfyller noen kriterier for å få tidlig UL.

I dag er jeg 6+4, og jeg har sovet i vel over 12 timer. Som jeg har skrevet før, så sover jeg enten døgnet rundt, eller så sover jeg ikke i det hele tatt. og nå er det visst en soveperiode jeg er inne i. Jeg våknet kl 15 og nå kl 20 så er jeg nesten klar for å gå å legge meg igjen. Snakk om å være trøtt!
Ellers så er det lite symptomer ute å går.

Sist begynte jeg å blø 6+3, og denne dagen er forbi, og jeg håper det forbli slik så lenge alt er vel med spiren. Jeg mistet i uke 7, så jeg har en liten uke igjen før den datoen er forbi, men hvor stor er sjansen for at det skjer på samme dag to ganger på rad? Alle svangerskap er ulike.

6 + 2

Nå kjenner jeg at kvalmen begynner å bli mer rytmisk. Den kommer og går igjennom hele dagen, men aldri slik at jeg kaster opp. Jeg må ofte stoppe med det jeg styrer med og legge meg flatt tvert for å få kvalmen til å gi seg, og dette gjør meg både glad og litt bekymret. Jeg sier bekymret fordi jeg ikke ønsker å oppleve å få hyperemesis igjen, men glad fordi dette betyr at hCG nivået mitt er skyhøyt og det er kjempebra!
Jeg oppdager også for en liten uke siden at jeg har begynt å få fødselslinjen allerede, men jeg da blåste jeg det bare vekk og tenkte at det var alt for tidlig. Men i dag var den ikke til å ta feil av, jeg har faktisk fått den kjente pigmentlinjen på magen allerede! Denne fikk jeg bare såvidt i løpet av hele svangerskapet med sønnen min, men nå begynner det å bli relativt synlig allerede!

I dag må jeg til innkjøp av min første mammabukse da mine gamle jeans begynner å bli trange og ukomfortable allerede. Jeg håper ihvertfall jeg finner noe siden dette er en veldig liten by og det er som regel vanskelig å finne mammaklær. Så jeg ser for meg at det blir mye tights framover i stedenfor bukser, og tunikaer da selvsagt, enkelt og greit.
Jeg har ikke akkurat fått noe mage enda, men symfysen vokser! Jeg er generelt godt polstret og regner ikke med å se noe tydelig mage på lang lang tid. Kanskje såvidt om man vet om graviditeten om en måneds tid? eller to? men komfortabel er jo en kjekk ting å være selv om det ikke synes så godt! :P

6 + 1

Endelig 6 uker, men allikevel bare 6 uker..

Nå synes jeg tiden går alt for tregt. Kunne tenkt meg å hoppe rett over til 12 uker nå, eller ihvertfall 8 uker så jeg kan besøke jordmor og få snakket litt med henne, og ikke minst spurt om diverse.
Jeg er fortsatt like nervøs for at det skal gå galt. Jeg begynte å blø 6+3 sist og i dag er jeg 6+1, men hvor stor er sjansen for å begynne å blø samme dag som sist.

Jeg har søkt litt rundt og jeg finner at de som tar Wild Yam ved graviditetens begynnelse, ender gjerne i SA. Så det hjelper en å bli gravid, men ut ifra det jeg leser så ender flesteparten i SA. Dette gjorde jeg sist, og jeg mistet selv. Denne gangen tok jeg ingenting og jeg har omtrent ingen plager i det hele tatt. Jeg spotter ikke, blør ikke, og ikke har jeg særlig til murringer heller. Dette letter jo nervøsiteten en del, men ikke nok til at jeg er komfortabel. Jeg prøver å tenke så mye fram i tid som jeg kan, og konsentrere meg om det positive framfor det negative. Kanskje positiv tenking er nok? lov å håpe.

8. mai var jeg hos psykiater for evaluering, og vi snakket om alt fra jeg var født til dagen i dag og det ble en tung og lang dag for meg. Påfølgende dag var minst like tung og det tok på mer enn jeg trodde det ville. Jeg er irritabel, trøtt og ikke helt meg selv, noe jeg ikke liker. Føler meg ukomfortabel i min egen kropp og ingenting hjelper, jeg liker absolutt ikke slike dager.

Når det kommer til syptomer så er det veldig stille i kroppen. Magen vokser, men ellers så skjer det fint lite. Kanskje like så greit? Jeg håper bare alt er som det skal.

5 + 4

I går var det litt mindre symptomer igjen. Det stikker i skambeinet, sliter i ligamentene og jeg tisser oftere, men ellers så er det stille. Tror jeg hadde én eneste kvalmebølge!
Jeg sier i går, fordi jeg skriver om natten som regel, så dagen i overskriften er i grunn ikke begynt enda så jeg 'lagger' med ca 1 dag med det jeg skriver.
Jeg har forresten hatt noen momenter med svimmelhet og blurret syn, jeg vet ikke om det er lavt blodsukker eller blodtrykksfall som er greia, men ubehagelig er det ihvertfall!

Jeg føler at jeg har vært gravid i en hel evighet, men så er jeg ikke lengre enn 5+4 og tekster ang graviditeten skriver som om jeg fortsatt står med positiv test i hånda. At tiden kan gå så tregt! Mulig jeg bare trenger noe mer å holde meg opptatt med, men energi til noe nytt har jeg heller ikke.
Sønnen min er hjemme denne uken, endelig. Jeg vet at de ukene han er her bruker å gå mye raskere enn de uten så om jeg holder meg opptatt med ham, tror jeg tiden kan gå ett hakk raskere.

Vi satte hunden på lån i går, og jeg er ikke vant til at hun ikke er her lengre, men jeg har ikke kommet til det punktet hvor jeg savner henne enda. Jeg tror fortsatt hun bare ligger en plass og sover, og er derfor helt stille. Jeg snur meg i tro om at hun er bak meg, men når jeg ikke ser henne så tror jeg hun befinner seg i naborommet - som hun selvsagt ikke er. Helt rart, men det er vel en tilvenning med det.
Til tross for at det er rart å ikke ha henne hjemme, så er det litt fryd i det også. Leiligheten er renere, stille og alle kan bevege seg fritt uten å bli ult etter eller forfulgt. Dette er jo en ganske stor hund, så det at hun ofte kommer i veien er ikke til å unngå.
Nå er jeg spent på hva de som låner henne synes. Om de blir til å kjøpe eller ikke. Jeg føler meg komfortabel med de, og om noen skal kjøpe henne, så hadde det vært best at det var disse som gjorde så. De har både tid, energi og råd til å ha henne - i motsetning til oss. Og jeg ønsker henne et godt hjem hvor hun får alt hun trenger.

5 + 3

Kvalmen!
Ja, kvalmen har såvidt begynt å komme. Det ulmer i magen til tider, men jeg føler meg ikke akkurat spysyk. Jeg er bare litt pjusk og kvalm så langt. Jeg husker første gangen jeg var gravid, da kvalmen kom. Jeg var uvel i et par dager helt til jeg plutselig måtte spy også, og etter første oppkast fortsatte det i 3 måneder med hypermesis. Håper virkelig jeg slipper unna det verste denne gangen!
Jeg hadde jo håpet å få kunne kjenne kvalme snart og så sant så kom den, og jeg er veldig fornøyd med det. Sist hvor det gikk galt, så ble jeg ikke kvalm i det hele tatt, så dette er som et sikkerhetstegn for meg at alt er slik det skal. Hcg nivået er høyt - derav kvalme og hormonene er helt på bærtur.
Det murrer litt mer i livmor også og jeg føler at det er litt mer volum der inne og det er en god følelse. Noen vokser deg inn :)
På utsiden så kan livmoren kjennes også, den er blitt større og hardere og den kommer høyere og høyere. Nå er den rett under magen og om et par uker, kanskje en måned, så tror jeg begynner å bli litt synligere også. Den vokser helt klart raskere nå som dette er mitt 3. svangerskap enn om det var mitt første, den kan jobben sin!

Men en ting skal sies, og det er at jeg fortsatt ikke føler meg gravid. Jeg kan ramse opp at jeg er kvalm, trøtt,  kjempegod luktesans, svimmel, hormontroll uten like og har høy hvilepuls, men alle symptomene er roligere enn hva de høres ut som. Så følelsen av å være gravid, er enda ikke kommet. Men det har vi god tid til! Ellers så har jeg skikkelig gravid-hjerne. Jeg har hukommelse som en gullfisk, og har glemt både det ene og det andre, det er ikke lange tiden før jeg glemmer nøklene i fryseren, og klesvasken i oppvaskmaskin.

I dag skal vi levere hunden min til sitt nye hjem. Hun skal være der fram til torsdag på lån, og jeg er ganske sikker på at i slutten av mai så blir hun solgt til denne familien. Jeg skal møte de i morgen, se hvordan de bor og blir litt kjent, så får vi se hva de synes etter 5 dager med hund i deres hjem.
Det at vi skal selge hunden gjør meg så enormt emosjonell, så jeg må stadig minne meg selv på at hun får det mye bedre der. Jeg må også innse at jeg overreagerer en del på grunn av alle hormonene som herjer i meg for tiden, men hormoner eller ei, så er det trist å måtte gi opp et familiemedlem.

5+2

I det siste så har jeg vært så ekstremt trøtt. Men ikke søvnig, bare følt meg veldig sliten hele dagen, og har derfor sovet mer enn jeg har vært våken omtrent. Det mest aktive jeg har vært er å trimme pelsen på hunden (og herregud så mye pels har jeg aldri sett før!) og deretter gå en 2 timers tur med henne, og det tok virkelig på. Nå kjenner jeg det overalt og jeg er dødssliten, men greier ikke å sove. Enten eller!
Vi har dessuten bestemt oss for å selge hunden, og dette tar litt på kjenner jeg. Jeg elsker den hunden, men hun er en siberian husky som krever enormt mye stell, oppmerksomhet, trening og aktivisering. I tillegg er hun ikke mer enn 8 måneder og er derfor mer valp, noe som krever enda mer. Jeg ønsker ikke å selge henne, men å gjøre så betyr at vi er nesten ute av den økonomiske krisen da hun er en høypriset hund, og det er mindre å stresse med. Vi får mindre og mindre tid til henne og jeg føler en så enorm skyldfølelse om jeg ikke greier å gå den ekstra turen med henne en dag, eller så enkelt som å leke med henne i de ti minuttene hun ønsker her og der. Så hvordan skal det gå med et nyfødt barn, en sta fireåring, en valp og meg selv med mann? Så jeg har nå funnet et veldig godt og lovende hjem for henne, som hun skal straks flytte til i første omgang som en lånetur for å se hvordan de takler henne. Jeg selger henne virkelig ikke til hvem som helst, og setter henne på lån før jeg tør å selge. Men skulle de ikke makte henne selv etter kjøpet, så har de fått streng beskjed om å komme rett tilbake med henne, for hun skal absolutt ikke selges videre til hvem som helst!

Nå har jeg faktisk fått bestilt meg time til jordmor! Jeg trodde ikke jeg kom til å gjøre det før om et par uker, men fant ei så kjekk jordmor som jeg fikk kontaktet over email, og hun ville gjerne sette opp en time for meg. Så da ble det sånn, og jeg har min første time 28.mai, da er jeg 8+5 og det er jo en kjekk tid å få komme inn. Hun valgte spesifikt denne dagen, fordi da hadde hun en hel klokketime å avsette og ønsket litt mer tid den første gangen jeg møtte opp. Dette setter jeg høy pris på! Dette er noe helt annerledes enn hos legen som omtrent kaster deg på dør om du er der mer enn ti minutter, uten å kunne svare på noe som helst.
Jeg har aldri vært hos jordmor før, så jeg er spent på hva hun har å si. Jeg håper å kunne unngå lege helt og totalt som jeg har såvidt nevnt tidligere, men jeg antar at jeg må noen småturer nedom hos han også, hvertfall til labben. Jeg har igjen fått urinveisinfeksjon, dette er jeg ekspert på å få, særlig under svangerskap, så jeg skal prøve å få tak i antibiotika før evt oppkast begynner. Dette rakk jeg ikke første gangen jeg var gravid, og kastet opp alle pillene på lik linje med all mat og drikke. Jeg hadde som sagt hypermesis og jeg fikk ned 8 kg på få uker! Jeg fikk ikke i meg noe som helst, og de vurderte å legge meg inn for å få næring der, men det gikk heldigvis ikke så langt (eller var bare legen litt vrang igjen?). Jeg kastet opp i 3 måneder i strekk, flere ganger om dagen, før det endelig ga seg og jeg kunne legge på meg litt. Men selv etter dette så var jeg 7kg lettere etter fødsel! Barnet var heldigvis helt perfekt og hadde ikke tatt skade av dette, men jeg så ut som et lik hele veien og var alt for tynn. Nå har jeg litt ekstra å ta av, så det skal nok ikke skade om det skulle skje igjen, men jeg ser helst til at det ikke gjør det! Tannlegeregningen var skyhøy etter disse månedene! Jeg hadde faktisk 10 hull og masse skade som jeg ikke kan rette opp igjen, lite kjekt.

5+0

En ny uke, og en ny grunn til å feire!
Jeg er endelig kommet til 5+0 (uke 6) i svangerskapet og hver dag lover alt bedre. Jeg føler fortsatt ingen tegn til at en liten spire har flyttet inn, men jeg velger fortsatt å tro at det bare er stille før stormen. Det er ikke ofte man håper på både kvalme, murringer og oppkast, men det hadde i såfall gitt meg en forsikring på at det faktisk er noe som skjer.
Eneste jeg kan kalle symptomer nå er at jeg tidevis får stikkninger i livmor ved brå bevegelser (reiser meg brått, vrir meg etc) og hvor fort jeg blir anpusten om jeg beveger meg mye. Jeg kjenner at hjertet mitt har økt hvilepuls, og da tar det ikke lange tiden før jeg blir sliten heller. Jeg har ingen matlyst og jeg har bedre luktesans, ellers er det stille. Men alle svangerskap er ulike og holder meg fast til denne teorien.
Jeg hverken blør, spotter eller har smerter som tyder på at noe er galt og det er mest sannsynlig snakk om frykten for å miste som stresser meg fælt om dagen.
Dette er det lille solskinnet jeg har i hverdagen når sønnen min ikke er hjemme (annen hver uke, delt foreldreomsorg) og det tar tankene min bort fra den økonomiske krisen vi befinner oss i. Det kan bare ikke gå galt, det makter jeg ikke. Mesteparten av dagen går nå med på å slappe av, sove når jeg kan og i det hele tatt bare ta det med ro og konsentrere seg om å gro en perfekt baby!

Ellers så har vi allerede begynt å snakke om navn, og hvilket kjønn vi tror det er. Jeg tror jeg er en ren guttemamma, men mannen tror det er ei lita tulle. Og ei tulle hadde jo selvsagt vært supert, da har jeg jo en av hver! Men for meg er det det samme hva det blir, barnet er jeg like glad i allikevel.
Jentenavnet har vært klart i snart ett år nå, men guttenavnet sliter jeg litt med. Jeg har et par jeg liker, men ingen jeg elsker enda. Men det er jo tross alt en lang vei igjen før det virkelig må taes et valg så jeg har god tid å tenke på, heldigvis.

Jeg er nå 5+0 som sagt, men jeg har tenkt litt over det, og det stemmer egentlig ikke. Jeg hadde EL noen dager tidligere enn 'normalen' ved CD 14, så om jeg skal følge den datoen så er jeg 5+4 allerede. Jeg teller etter standarden fordi det er det leger og jordmødre gjerne gjør og det blir lettere å telle for de. Ved ordinær UL regner jeg med å få en mer korrekt dato, men inntil videre så holder jeg det slik. Men om jeg faktisk er 5+4, så er det jo enda bedre! Jeg er lengere på vei og jeg er fortsatt gravid.

4+6

Så var jeg endelig blitt gravid!
Vi har prøvd i 7 måneder, og når alt håp begynte å glippe taket, klaffet det så endelig!

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg hadde blitt gravid, men med ingen tegn i det hele tatt og 3 dager på overtid, så tok jeg en test. Det uvententede krysset slo meg nesten i bakken, og den o'hellige CB digital ble tatt i bruk. 2 lange minutter senere kom svaret, svart på grått, GRAVID 1-2! Det hadde faktisk skjedd!

 Men det kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt. Vi har hatt det rimelig OK økonomisk under hele prøvingen, men kun kort tid før positiv test gikk vi på en smell og skyller en del penger til diverse parter. Vi strever med å få betalt alt, og i tillegg overleve og i det hele tatt ha mat i huset. Jeg er endelig blitt gravid, og det er nå bekymringene kommer. Men det er ikke verd en tanke en gang å avslutte noe vi har strevd så lenge med å få til!
Vi jobber på spreng med å ordne situasjonen, og foreløbig lover det godt. Greier vi å komme oss ut av dette så er alt en drøm heretter, forhåpentligvis. Ja, jeg sier forhåpentligvis, for jeg har ikke den beste flaksen som finnes der ute.

Dagene går og jeg kjenner fortsatt ingen verdens ting. Har noe skjedd i det hele tatt?


Nå er jeg 4+6, ikke akkurat langt på vei, men med tanke på en så stor hendelse i kroppen så er det litt rart at ingenting er forandret også. Først i dag kjenner jeg litt milde murringen og tidevis litt strekk i livmoren, men annet enn det - stille. Stille før stormen kanskje?

Første gangen jeg var gravid fikk jeg hypermesis fra uke 6, og murringer fra før test. Men alle svangerskap er ulike.
Andre gangen jeg var gravid gikk det galt. Jeg blødde fra tidlig av, (uke 6) og det murret konstant.i den siste tiden, men før det var det nesten like stille som nå. Det gikk som sagt galt, og jeg mistet barnet 7+4 etter en uheldig hendelse hos legen.
Jeg har forståelig nok lært eller bare fått skrekken fra å gå til svangerskapskontroller hos lege, og denne gangen skal jeg ikke oppsøke ham en gang, med mindre det er av andre årsaker som medisiner etc. Men kontrollene, de går jeg til jordmor med.

Jeg er så tidlig på vei enda at jeg har ikke satt opp noen time eller noe hos jordmor. Jeg er livredd for at det skal gå galt igjen, og jeg drøyer derfor litt med det meste. Når jeg nærmer meg uke 8 tenkte jeg å bestille, for da er sannsynligheten for at det skal gå bra så mye større at jeg velger å ta sjangsen.

Jeg starter denne bloggen i dag for å kunne skrive om svangerskapet i hemmelighet. Men om noen allikevel skulle igjenkjenne meg, så skrik ut så jeg vet om det. Det er ingen hensikt i å ikke la meg vite.