27 + 2 ang UVI

Slik jeg skrev i forrige innlegg så vil jeg ta opp saken min om UVI og hvordan helsevesenet jobber i denne byen.

Helt fra begynnelsen av svangerskapet har jeg hatt UVI, og jeg visste det kom til å skje da jeg slet veldig med dette når jeg var gravid med førstemann, men fordi legen min ga opp saken min og behandlingen den gang så ville jeg prøve å bli kvitt den på egenhånd før jeg kontaktet hjelp.
Ukene gikk og en dag turte jeg ikke å utsette det mer, jeg ville ha antibiotika.

Jeg var rundt 12 uker gravid  en plass når jeg først dukket opp på laboratoriet ved legesentret og sa jeg hadde en UVI, noe som en urinprøve beviste.
Jeg fikk utskrevet Selexid, noe jeg mente å huske ikke tok UVIen ved forrige svangerskap, men jeg husket ikke hva grunnen var annet enn at jeg ble veldig kvalm av den. Så jeg tok den slik jeg skulle til jeg ikke greide å slutte å kaste opp. Jeg avsluttet kuren og tok igjen kontakt med legesenteret.
Jeg sendte inn ny urinprøve som viste at jeg fortsatt hadde urinveisinfeksjon.
Sykepleieren mente jeg var resistent mot selexid og det var derfor den ikke hadde fungert på meg før, og heller ikke denne gangen. Jeg ble da satt på furadantin, denne gangen trodde jeg det ville ta den, men etter et par dager så begynte jeg å kaste opp så ofte at jeg kastet opp blod. Jeg hadde ingen energi igjen og det å stå oppreist var bare å utelukke.
Jeg avsluttet kuren og dro til legesenteret igjen. Ny urin påviste fortsatt UVI og prøven ble sendt til dyrking, men ny antibiotika ble ikke skrevet ut i påvent av resultatet av dyrkingen.

Det gikk flere uker gikk og da jeg havnet hos legen med intense magesmerter i uke 24-25 testet legen min urinen min selv og gikk over resultatene fra forrige dyrking. Han var enig i at jeg var resistent mot selexid, men satte meg på furadantin igjen. Jeg visste ikke at dette var det han skrev ut til meg før jeg allerede var på apoteket for å ta den ut, så jeg fikk ikke protestert mens jeg var inne på legekontoret.
Jeg møtte dog på en annen lege jeg møtte på legevakten ei ukes tid førut like utenfor legesenteret og hun spurte om hvordan det gikk med meg. Så jeg fikk drøftet det litt med henne der ute og jeg protesterte litt om hvorfor han hadde skrevet ut furadantin igjen til meg når jeg ble så dårlig sist, men hun sa at jeg bare måtte prøve igjen om det var det han mente jeg måtte ha.

Så begynte jeg på kuren på nytt, selv om jeg visste som lå i vente.
Jeg rakk å bruke den i 2 dager før jeg kastet opp blod igjen og hadde et enormt ubehag i lungene (furadantin kan skape væske i lungene). Samme dag som blodet kom opp så kontaktet jeg legesenteret igjen og jeg ble oppringt av en sekretær som hadde snakket med legen min. Fordi det var fersk blod så ville de ikke ha meg inn, det var ingenting å bry seg om når det bare var snakk om et blødende sår i spiserøret. Jeg fikk beskjed om å fortsette på kuren og om det skjedde igjen så skulle jeg avslutte og kontakte de på nytt. Det gikk knapt en dag før jeg fikk nok. Jeg slet med å puste skikkelig og med null energi og konstant kvalme så avsluttet jeg å ba om ny time.
Det tok litt tid før legen giddet å ta meg inn igjen, og på den tiden hadde jeg bestemt meg for at jeg ville innlegges å få antibiotika intravenøst.
Når man er gravid så er det kun disse to typene antibiotika man trygt kan ta, og jeg så ingen annen utvei enn å bli innlagt.

Legen tok meg omsider inn og jeg forklarte hvor dårlig jeg blir av disse to typene, og at jeg ville legges inn på sykehuset. Legen min giddet jo selvsagt ikke å høre på dette, og jeg måtte igjen bevise at jeg faktisk hadde UVI. Nå var urinprøven så dårlig at den fikk fult utslag på infeksjon ved stikkprøve og jeg hadde oppriktig vondt, ikke bare når jeg tisset, men også ellers.
Han ville skrive ut en annen type antibiotika for meg, men siden jeg ikke visste om noen annen type jeg kunne ta trygt, så måtte jeg spørre han om jeg egentlig kunne ta denne nå som jeg var gravid. Og det var ren flaks at jeg faktisk spurte, for dette måtte han sjekke opp på nettet og det viste seg at nei, denne kunne jeg IKKE ta mens jeg var gravid.
Han måtte ringe opp en mikrobiolog ved et annet sykehus å forhøre seg om hva han mente, og jeg ble sendt ut på venterommet mens han snakket med både sykehuset her i byen og med mikrobiologen, så hva som ble drøftet vet jeg ikke.
Jeg fikk omsider komme inn igjen og han kunne fortelle at mikrobiologen hadde bekreftet at nei, denne skulle jeg ikke ta!
Legen min sa derfor at han skulle skrive ut Selexid til meg, og da satte jeg meg på bakbeina. Jeg krangler sjeldent med leger, men herlig helt.. nå hadde jeg bevist 2 ganger at jeg ER resistent mot denne typen og den har null effekt på meg. Legen prøvde å fortelle meg at neida, jeg er ikke resistent allikevel.
Jeg kunne se at jeg gjorde han fortvilet også, for han visste jo ikke om noe annet han kunne gi meg, så han pustet oppgitt og spurte hva jeg ville da.
Jeg var jo usikker på om det var noe jeg ikke visste om her, så jeg spurte han ut om hva de på sykehuset ville gi meg dersom jeg ble innlagt, og det var to typer jeg kunne få der. Jeg har ikke prøvd disse før og han sa at de var temmelig sterke i forhold til slikt som selexid, men han mente at de var trygge å bruke mens jeg var gravid.
Jeg sa at jeg heller ville prøve noe nytt enn å gå tilbake til noe jeg vet ikke fungerer på meg, og han sa ikke noe før han satte seg ned å begynte å skrive et brev til sykehuset.
Han sa at jeg skulle levere det til sykehuset og han kom til å ringe opp dit for å si at jeg kom inn og skulle være på en Ø.liste.
Fordi jeg ikke var sikker på om jeg ville bli innlagt der og da eller om det bare var en undersøkelse, så måtte jeg vente til påfølgende morgen med å dra inn. Jeg måtte finne barnevakt til sønnen min og ordne alt dette først, men vi dro så tidlig som det lot seg gjøre neste dag.

Vi møtte opp på avdelingen og jeg leverte inn brevet. Jeg ble spurt om jeg egentlig var på Ø.listen, og jeg fortalte hva legen hadde sagt om at han skulle ha ringt inn dagen i forveien. De bak skranken kunne ikke finne meg noen plass i systemet deres og det ble ringt rundt hele sykehuset for å finne ut om jeg sto oppført noen plass, men neida. Legen min hadde IKKE ringt opp dit og bare brevet jeg kom med var ikke nok til å få en time der og da, så jeg ble bedt om å dra hjem å vente på et brev i posten hvor de skulle gi meg en ny vanlig time.
Jeg vet ikke om jeg var lettet eller skuffet, men blid var jeg ikke. Legen min er og forblir en tufs.

Senere samme dag så ble jeg oppringt av den avdelingen på sykehuset igjen og ble fortalt at jeg hadde fått time, men pga helg så visste de ikke om brevet ville komme frem i tide og ville forsikre meg om at jeg visste om timen isåfall om brevet ikke skulle være fremme før da.
Så jeg fikk time den 8. oktober, og heldigvis er det ikke så veldig lenge å vente og jeg håper denne legen forstår meg og gidder å høre på meg. Om jeg blir sendt hjem igjen uten å ha fått hjelp så vet jeg ikke hva mer jeg kan gjøre.. Dette er isåfall en helt grusom by å bo i når det gjelder helsevesen. Det er helt sykt hvor vanskelig det er å få hjelp her og om jeg faktisk var døden nær så føler jeg ikke at jeg kan stole nok på de til å faktisk redde meg.
Vet de egentlig hvor farlig det er å være gravid med UVI? Det ser ikke slik ut.. Men nå får jeg bare håpe antibiotikaen hjelper dersom jeg blir innlagt og at dette ikke er nok en bomtur.

Jeg har ikke ord en gang for hvor lei jeg er nå, og jeg har ikke hatt ett minutt hvor jeg har nytet dette svangerskapet pga komplikasjonene og plagene. Psyken er såpass dårlig at jeg også har fått ny psykolog via jordmortjeneste nå, sammen med helsesøster, så utmattelse er bare forordet.